2011.09.25. Ole Paus: Der ute – der inne

I 1970, da det var to musikkbutikker på Karl Johan, sto jeg ved en av de lange diskene der man kunne høre plater med høretelefoner, for å bruke opp mine siste avisbudpenger. To plater hadde jeg plukket opp fra kassa: Miles Davis’ Bitches Brew og en ny norsk LP med et maleri av en ung mann med briller. Det var seint i visebølgen, men dette var noe nytt. Mannen på bildet var urban, jakkekledd, og satt ved et kafébord fylt av den litterære bohemens ikoner: Bok, manusbunke og en flaske rødvin. Dette var ingen hippie. Det var Ole Paus.

Ikke ante jeg det som enhver kan lese på nett i dag: Mannen var høyborgerlig, nesten adelig, sønn av en general med kulturell legning. På platen var han bare en lavmælt stemme, som presenterte sine egne sanger, finurlig utarbeidet i alle detaljer.

Ole inviterte til fest. Inger Lise åpnet med en samba, hvor hun verken nektet seg eller mannfolka noen ting. Det svingte, men lykken var utvendig. Den pene unge Rhoderick Nilsen hadde nok fasaden i orden, men avsluttet det hele i en pøl av blod på puten. Da jeg kom til det verset, måtte jeg se på omslagsmaleriet en gang til. På denne festen var det nok fullt av folk, men de var ensomme alle sammen.

Det hele ble fremført fra et bord i utkanten av lokalet, til uvanlig fint gitarspill. Kompliserte arrangementer flettet seg inn og ut av tekstene. De fremsto som fullstendig uoppnåelige for en vanlig tregrepsgitarist. Den gangen var det spesielt å eie en Martin-gitar. Ole Paus var en av de få som klarte å utnytte den.

Ole Paus’ debutplate var et stykke intimkunst, en samling finstemt, litt nølende poesi. Mange blir nok overrasket over dette når de tenker på hans seinere karriere som provokatør, refser, aldrende skrikhals og pop-predikant. Men ikke noe av dette er forståelig hvis man ikke ser at alt sammen har den søkende poesien som resonansbunn. Selv om han har sittet ved mange ulike bord, har Ole Paus aldri forlatt den borgerlige bohemens posisjon. Når han har rast som verst mot både egne og andres grenser, er det fordi noen grenser er viktigere enn andre.

Jeg må tilstå at jeg sviktet visekunsten, og vandret ut på Karl Johan med Miles Davis under armen. Det var fint at du kom, hvisket sangpoeten fra sitt mørke hjørne. De ordene sang han så lavt at de brant seg inn i hukommelsen. De sitter der ennå.


Dette er en omtale av Ole Paus' debutplate:  Der ute- der inne (Nor-disc 1970). Den kom på 54. plass i Morgenbladets kåring av de 100 beste norske platene i 2011. 

Omtalen er bestilt av Morgenbladet, og ligger på deres nettsted mbtopp100.no.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.