2005 Nervøst forsvarsskrift (Løvenskiold-Vækerø)

Dette er en liten anmeldelse jeg skrev til Grevlingen, medlemsbladet til Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (Noa) i 2005. Den gamle miljøverneren i meg våknet da jeg fikk denne glansete boka i hånda, og så at den nesten bare viste fram den blanke fasaden til Løvenskiold. 

Anmeldelsen ble lett frisert i bladet, men ble likevel lest med stor iver i Løvenskiolds ledelse. Her står den fulle versjonen. 

Det er en spesiell glede å bruke denne anledningen til å legge ut en lenke til den fulle teksten til Carl August Fleiscers utmerkete lille bok  Makt og rett. Den forteller hvorfor Løvenskiolds eiendomsrett til Nordmarka er av det heller tvilsomme slaget. Boka ligger på Noas nettsider, og du finner hele teksten her. Klikk og les!

Forøvrig tjener ikke Løvenskiold noe særlig på skogen lenger. Firmaet får 85 % av inntektene fra Maxbokjeden og andre bedrifter. Så det er ingen fornuftig grunn til at ikke Marka skal få et bedre vern.

Firmaet Løvenskiold-Vækerø har utgitt en påkostet jubileumsbok i anledning 355-årsjubileet. Et merkelig tall. Det er lettere å forstå når man leser at både godseier Carl Otto Løvenskiold og fru Lise nettopp fylte femti. Gaven til vennner og kontakter ble altså en salongbordsbok, skrevet av PR-mannen Gunnar Jermann.

Utstyret er pent, men mer enn noe annet er dette en nervøs bok. Det godseieren og hans skribent er redde for, er naturvern og juridisk argumentasjon.

Det ser ut til at de begge, riktignok noe forsinket, har oppfattet budskapet i Carl August Fleischer budskap i boka Makt og Rett fra 1972. Kjernen i Fleischers resonnement er at Løvenskiolds gods ble etablert på ulovlig vis på 1600-tallet. Opprinnelig var Nordmarksgodset og Sørkedalgodset allmenninger som ikke kunne selges. Men Christian IV opparbeidet en stor krigsgjeld, som tvang etterfølgeren Frederik III til å selge den allmenningen han skulle beskytte, til sin egen lagmann og til skatteforvalteren i Christiania. Begge drev privat business på si, og hadde lånt kongen penger. I dag ville de blitt dømt til lange fengselstraffer for korrupsjon. Nordmarksgodset er rett og slett grunnlagt på økonomisk kriminalitet, som også ble rammet av datidens lover.

Siden grunnlaget for eiendomsretten er svakt, er det også lett å kreve at områdene skal tilbakeføres til allmennheten. Det trenger heller ikke bli dyrt, for skogen er ikke særlig lønnsom. 85 % av omsetningen til Løvenskiold-Vækerø stammer i dag fra byggevarer på Maxbo. Det er slike regnestykker som kan skape nervøse rykninger hos en godseier, og de har forplantet seg til teksten.

Dagens eier er tydelig redd for å bli den som mister forfedrenes bytte ut av hendene. Derfor dukker besvergelsen ”varig eier av Nordmarka” opp stadig vekk, som om det skulle hjelpe. Det hadde nok vært bedre med litt saklig argumentasjon for eiendomsrett og moderne skogbruk. Slike argumenter finnes nok, men forfatteren ser ikke ut til å kjenne dem. I stedet dekker han til firmaets historie ved hjelp av faktafeil, slurv og forblommete vendinger.

Problemene begynner allerede i oversiktskartet. Der er bare de store hovedveiene tegnet inn. Stikkveiene er retusjert bort! Slik billedmanipulasjon har man ikke sett siden sovjetkommunismens dager.

Teksten inneholder mye underlig jus. Jermann åpner sterkt med å forveksle beiterett og eiendomsrett i en ”oppklarende” faktarute tidlig i boka. Det er selvfølgelig et forsøk på å utslette allmenningen som juridisk kategori. Hele den juridiske problematikken rundt etableringen av godset forsvinner i tåke. Like uklart blir bildet når forfatteren roser Ankers og Wedels lite patriotiske samarbeid med svenskekongen i 1814. Det forhindret et kritisk blikk på eiendomsforholdene fra myndighetenes side.

Teksten blir langt bedre når jernverk og skogsdrift skal skildres. Her er det mye interessant kulturhistorie, for godset og jernverkene sto sentralt i norsk økonomi. Gode bilder vanker det også. Krigsinnsatsen i Marka har fått et fint lite kapittel. Men overalt finner vi det samme budskapet: alle goder som fellesskapet kan nyte i Marka skyldes godseieren personlige godhet. Hvis han ikke sto som eneveldig eier, skulle man tro at det ble slutt på både drikkevann og skiløyper. Dette er føydaltenkning i praksis.

Mot slutten sperrer man øynene opp på ny. Når han kommer til vår egen tid, må forfatteren nemlig møte motstanderne ansikt til ansikt. Dessverre ser han til siden. Det som skrives om naturvern er fullt av hull. Hvor er Friluftsrådet, Naturvernforbundet og (snm)? Hvor er kraftlinjedemonstrasjonene, verneplanene, aksjonene, Miljøverndepartementet og omstridte avtaler?

Alt dette er fraværende. Løvenskiold må selvfølgelig få lov til å skryte av de verneområdene firmaet selv har etablert, og han har lov til å forsvare seg og sitt. Men i et moderne jubileumskrift bør man nevne viktige konflikter, og beskrive hovedtrekkene i avveiningene som er gjort. I denne boka er et slikt faglig krav helt fraværende. Fredningen av Katnosa/Spålen virker som om den har falt ned fra himmelen. Skogsbilveiene framstår som det rene miljøtiltak, uten historisk eller økonomisk sammenheng. På side 115 blir det helt parodisk. Der uttrykker Jermann seg som om Løvenskiold hogger skogen av hensyn til trærne!

Løvenskiold skal imidlertid ha ros for én ting, som selvfølgelig blir nevnt: Firmaet har satset på skogsdrift. På den måten har firmaet demmet opp for hyttespøkelset i Nordmarka.

Den som vil studere moderne propagandavirksomhet kan finne mye artig i denne boka. Den som er interessert i demokratisk diskusjon, blir derimot skuffet. Boka inneholder altfor få gode argumenter.

Min reaksjon etter at jeg har lest boka er at jeg synes litt synd på Carl Otto Løvenskiold. Han ser ut til å ane at han står ved enden av en epoke. Rettsstaten, verneinteressene og tømmerprisene truer den symboltunge familiearven.  Heller ikke klarer han å oppdrive noen gode grunner for at han skal disponere Norges viktigste friluftsområde som sin private eiendom. Men han har penger nok, og personlig medynk svekker på ingen måte den konklusjonen som ligger i dagen for enhver som setter seg inn i saken: Det er på tide at den gamle allmenningen, som en gang ble røvet på ulovlig vis, tilbakeføres til allmennheten. Slik at ”varig eierskap” kan avløses av varig vern av Marka.

Magne Lindholm

Gunnar Jermann:

Løvenskiold-Vækerø. En familiebedrift gjennom 355 år.

131 s.

Løvenskiold-Vækerø (Eget forlag)


Faktarute:

Hele teksten til Carl August Fleischer bok Makt og Rett ligger på NOAs nettsider: http://www.naturvern.no/cgi-bin/naturvern/imaker?id=7844.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.