1994.06.02 Profils visebøker

En nokså spesiell sangpoesi

En av de kulturelle ytringene som kan virke fullstendig uforståelig for mennesker fra det 21. århundret, er de politiske kampsangene fra 1970-tallet. Den beste samlingen av slike sanger er det litterære tidsskriftet Profils visebøker.

Dette er et lite tilbakeblikk på disse bøkene, skrevet i 1996. Da var det allerede lenge, lenge siden de fylte gitarkassene.

Hvis man vil ha fullt utbytte av artikkelen, er det en god ide å synge sitatene. De går på kjente melodier, bortsett fra dovisa. Den trenger knapt musikk.

Gjensyn med Profils visebøker

Foredrag på Visens Venners jubileumsseminar

Romerike Folkehøgskole 02-06-1994 . 


Trykksaker er en underlig oppfinnelse. De likner på trilobitter: En gang var de levende samtid, og man trodde man forsto det som sto i trykksaken, akkurat slik trilobitten var en kjent kollega for brachiopodene og blekksprutene. Men etter at de har sunket ned i tidens mudder blir de tvetydige: Både trilobitten og trykksaken ser jo ut akkurat som før. Man kan studere dem i detalj som den gangen de var samtid. Men betydningen er forandret. 

Mitt tema i dag er ni små trykksaker: Profils Visebøker. De er ganske unge til forsteininger å være: De kom ut mellom 1972 og 1976. Disse heftene inneholdt i følge innholdsfortegnelsen 392 viser. Mange av dem var opptrykk, så det totale antallet viser ligger på snaut 350. Det er et imponerende tall, et tegn på en voldsom kulturell aktivitet. I dag, etter visebølgens død, jappetida og kommunismens fall er Profils visebøker blitt det historikerne kaller en levning. Og en levning bærer alltid et annet budskap enn det forfatteren trodde var pålydende. 

Profils visebøker var epokegjørende. De hadde et genialt, langstrakt format, som passet både til lommer og det lange rommet oppe i gitarkassa. Dette formatet ble kopiert av flere andre, som Gyldendal og AUF. Innholdet i visebøkene satte spor etter seg på hele den norske venstrefløyen og langt inn i ungdomsbevegelsen i den borgerlige leir: I visebøkene til AUF, Senterungdommen, Unge Venstre, Norsk Målungdom og mange flere finner man inspirasjon fra disse visebøkene. Selv om Profils visebøker hadde en helt annen ideologisk kjerne. Visebøkene dokumenterer framveksten av en sangtradisjon rundt maoistpartiet AKP (m-l) og de mange såkalte frontorganisasjonene som ble kontrollert av AKP. 

Det er blitt holdt mange innlegg i serien “Oppgjør med AKP” etter hvert. Jeg vil forsøke å gå litt dypere inn i noen av de mytene. Men først noen ord om tidsskriftet Profil. 

Profil var opprinnelig et universitetsblad for filologistudenter. Derav navnet: Pro Fil. For filologer. På latin. På slutten av sekstitallet ble bladet overtatt av radikale grupperinger. De begynte å skrive om Norsk veiplan i stedet for Edith Södergrans symbolikk, og etter 1968 var Profil et slags talerør for den maoistvennlige delen av kulturlivet. Det var nokså stort, i størrelsesorden 5000 abonnenter. 

Våren 1972 utga de et lite hefte like før 1. mai. Det het “Sanger fra folkets kamp”, hadde dårlige noter og en masse trykkfeil. En sjuskete trykksak til 3 kroner. Det ble en kjempesuksess.

Dette var rett trykksak til rett tid. Det var rett foran innspurten av EF-kampen, og Statens Lånekasse opererte med lav rente. Byen krydde av stands, og vi var mange som trodde fullt og fast på at verden kunne forandres ved hjelp av gitarspill.

“Sanger fra folkets kamp” var fundamentalistisk i ordets rette forstand. De fire første sangene var Internasjonalen, Komintern, Enhetsfrontsang og Solidaritetssang. Her skulle man grave fram arbeiderbevegelsens gamle radikale sangfundament, som var forsvunnet under femti år med sosialdemokratiske kompromisser. At fundamentet var gammelt og fullt av politiske bruddskader overså man glatt, og reparerte freidig med maoistisk påstøp som “Østen er rød”. Dette ga sangen retning: Bort fra AP, inn i AKP.

Men i tillegg til denne innretninga mot en autoritær, leninistisk tradisjon hadde heftet et kaotisk preg. Redaksjonen hadde liksom ikke helt kontroll. Og slik kom det til å fortsette, ujevnt og trutt, med to utgivelser i året til man utåndet med med doverset til Visvas i 1976:

Diddelido-diddelido-diddelido!

her sitter jeg sånn litt på tvers

og synger på et lite vers, 

venter på en liten bærsj

håper på en liten dæsh,

sier -nå må du til pers.

Diddelido-diddelido-diddelido!

Når den faller med et splæsh,

ta papir med krisjh og kræsjh,

kikker ned - for en smæsjh!

Nå slutter dette vers,

Diddelido-diddelido-diddelido!

Tjo-ho!

Slik vandret man med full sprik hele veien. Og det er her, i seriens innebygde, frilynte og av og til håpløse kaos, at man finner seriens virkelig kreative element.

En av årsakene til kaoset ligger i begrepet “Sanger fra folkets kamp”. Derfor kunne man skrive følgende i visebok nummer to, fra høsten 1972 rett etter folkeavstemninga:

 “Kriteriene for utvelgelse av sanger til dette heftet baserer seg stort sett på en vurdering av hvor nyttige visene kan være i dagens kampsituasjon. Formelle kvaliteter er sjølsagt viktige, men etter vår mening er det innholdet som til syvende og sist avgjør hvorvidt ei vise forsvarer plassen sin i dette heftet.”

Det førte til at man opplevde de mest uhyrlige kvalitetssprang: Fra Bertolt Brecht og Hanns Eisler til leilighetsdikteren ToFi og den jamrende sjablongskribenten Rolf Aakervik.

Dette kunne bare gå an hvis man hadde en sterk mytologi som bandt det hele sammen. Og den mytologien er den gamle sosialistiske gjengangeren som heter Folkets Skaperkraft. 

“Folket” må ikke forveksles med befolkningen. Befolkningen er bare en samling upålitelige enkeltindivider. Nei, “Folket” er et åndevesen med røtter i den tyske filosofi, en slags sosialistisk ånd med kjempekrefter, som slumrer et sted dypt nedi folkemassene. 

“Folket” er den frelseren som alle våte sosialistiske agitatorer håper de skal mane fram på torget en råkald 1. mai, eller som skal våkne når det bare blir matet med tilstrekkelig antall løpesedler.

Folket sover. Men sangen er et tegn på at folket er i ferd med å våkne. Det må noen ha trodd på, en gang på 70-tallet. 

Kunstnerisk sett var det en katastrofal feilvurdering å vurdere kunst ut fra nyttehensyn. Det ene formålet førte i god marxistisk forstand til sin motsetning: I ly av å være folkelige var man på vei inn i sekterismen. Men det endelige beviset på det kom ikke før i 1977: Da utga Oktober Forlag en autorisert sangbok for AKP. Den het “Raud Front!” og kom i salmebokformat. Da var Profils visebøker døde og begravet.

Profils visebøker, ja. Ut fra det jeg har sagt til nå er ikke dette visebøker, men sangbøker. I norsk tradisjon skiller man jo mellom sanger og viser. Forskjellen går på stil og brukssituasjon. 

Rent formelt er jo nesten alt som blir sunget her i landet viser: De har strofisk tekst og strofisk melodi, og gjerne et episk, fortellende innhold. Det gjelder salmer, kampsanger og nasjonalsanger, rockelåter og barnesanger. Man må lete ganske aktivt for å finne sunget materiale som ikke er viser: Tøyseregler, slåttestev, rockelåter med masse be-bop-alooba, frie dikt og romanser. Viseformen er en helt grunnleggende form i vår kultur. Det som bryter med viseformen er litt sært. 

Det vi kjenner som viser er en stilart innen viseformen. Visa kjennetegnes av “en viss enkelhet i formen”. Visas ethos er presist formulert av Alf Prøyseni Ungkarssalme: “Je sit for meg sjøl med en gittar i fanget/ og gjømme meg unna og tenkje på mitt”. 

I tillegg slutter visa gjerne med en betraktning over døden i siste vers. Det er en av flere grunner til at en norsk visekveld bokstavelig talt er en nær døden-opplevelse.

De enkle visene snek seg inn også i det pompøse selskapet til Internasjonalen og “Til det kjempende Vietnam”. Det skapte en kreativ sprekk i fasaden, -eller fronten om man vil, som ble større og større etterhvert.

Nå var det mange innen visebevegelsen som reagerte negativt på alle politiske kampsangene og de dårlige amatørdiktene, med god grunn. Men det var dype ideologiske strømninger som bandt visebevegelsen sammen med den sosialistiske folkelighetsromantikken. Det var ekthetsromantikken, som ikke ble noe mindre sterk av EF-kampen, og det ikke ubetydelige faktum at det var neisida som vant. Ekthetsromantikken førte til at man under hele 70-tallet svermet for levende lys, busseruller og hestemøkk. I bokollektivene rev man tapeten av veggene for å få fram det gisne treverket under. De store kalde leilighetene ble enda kaldere, slik at man kunne ta på seg store vamsegensere, drikke te og synge tregrepsviser om at man helst ville hjem til det kalde nord.

Man drømte om å berøre tilværelsens grunnfjell, finne noe ekte og fast å bygge tilværelsen på. Og som alltid når mennesker forsøker å finne noe fast, går de inn i fiksjonen. Verden er jo bevegelig. Det er bare ritualene som er faste. 

Derfor ble det et fast rituale i Studentersamfunnet at man skulle reise seg og knytte neven når man sang Giai Phong: FNLs mektige nasjonalsang: 

Til kampen vi i sorg og vrede går

Et samlet folk bak våre våpen står.

Når vi ser folk fra en bombet by

da stiger vårt hat mot sky.

Vi slår tilbake!

Vi går mot seier, 

Vi driver USA bort fra vårt land

gjennom farer, død og brann. 

Denne sangen kom inn i Norge gjennom Sverige. Kulturimpulser kom gjennom Sverige. Slik var det også med Profils visebøker. Sangene til støtte for FNL i Vietnam var stort sett hentet fra de svenske FNL-gruppenes plater. Og den store inspirasjonskilden når det gjaldt nyskrevne sanger var teatergruppa Fria Proteatern.

Teatersangen sto sentralt: Svenskene hadde Fria Pro, og her i Norge hadde vi Nasjonalteatret. En av hovedkildene til de såkalte sangene fra folkets kamp var faktisk det statsfinansierte Nasjonalteatrets stykker “Pendlerne” og “Jenteloven”. Siden kom Hålogaland teater med “Det er her æ høre tel” og andre sangstykker, men de tilhører den nordnorske visebølgen og skal ikke tas med her. 

Rent kvalitetsmessig sto teatersangene som en søyle i reportoaret i visebøkene. De var laget av profesjonelle forfattere og komponister, og er enda en spiker i likkista til amatørismen. Som jo var en felles ideologi både i AKP-landskapet og Norsk Vise- og Lyrikkforum.

Det følger mye synging med sekterisme. Årsaken er kanskje at sekteristene på en måte vender ryggen til den vanlige verden og lager sin egen. Dermed må de bygge opp sitt eget system av alternative ritualer, og ritualer uten sang er lite tess.  I sangene bygger man opp sitt eget formelsystem. Det kan få helt uforutsigelige virkninger når disse formelsystemene blandes. For eksempel når man skriver en bryllupssang i et miljø der kamp er en dyd, da kan man ende opp med å ønske at brudeparet alltid vil slåss!

(“Bryllupsvise”, fra Profils visebok nr 2, nr 31.)

Her, herr,herr, her og fru Lie

har alltid stått

i første rekke i folkets kamp i Moss

Vi ønsker nå

at det må gå 

sånn at herr og fru Lie vil alltid slåss.

Bryllupsreise blir det ei,

det nytter ikke å kose seg

når imperialismen truer folk og land.

Oskar og Sofie må

sammen med oss andre gå

til kamp mot salg av Norge med knytta hand.

Ref.: Herr og fru Lie…

Nå når dere har fått ring

vil dere merke prisstigning

på leiliogheter, barnetøy og mat.

Bryllupsgjester stem nå i,

vi må bygge et parti

som kan verge folket mot kapital og stat.

ref.: Herr og fru Lie…

Lykkelig kan ingen bli

før vårt folk har slått seg fri

fra kapitalens utsugning og nød.

Følg de to som gifter seg

på revolusjonens vei,

slutt mannjamnt opp om fana som er rød.

Ref. : Herr og fru Lie…

En revolusjonær bryllupssang til “Hello Mary Lou”! Jo, verdens kaos slo fortsatt inn i de revolusjonæres rekker i 1972. Men det ble det selvfølgelig snart slutt på. 

Denne bryllupsvisa er ett av flere eksempler på den såkalte “Hårbørsteeffekten”: Du er tenåring, står og børster håret foran speilet, og plutselig står du der og synger inn i hårbørsten og er stjerne. Denne hårbørsteeffekten har alltid vært foraktet av sosialistiske kulturideologer. De ser helst at folkets skaperkraft strømmer ren og ubesudlet opp fra dypet, i motsetning til alt skvalet som velter ut fra kulturindustrien. Men i virkeligheten er det helt motsatt. 

Svært mange radikale sanger er direkte reflekser av kulturindustrien, eller kommentarer til den. Til og med Woody Guthries “This land is your land” er en slik sang, selv om den høres ut som den er snekra hjemme på låven hjemme i Oklahoma. Tvert imot er den skrevet i New York, som en direkte polemikk mot Irving Berlins patriotiske slager “God Bless America”.

Slike sanger er det mange av også i Profils visebøker. Nye tekster til Jailhouse Rock eller abortsanger på melodien til “I mitt liv”.

I bunn og grunn er det sanger om avmakt.

Avmakt overfor en overveldende kulturindustri.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.