1993.10.20 Edvard Hoem Engelen din Robinson

Edvard Hoem: Engelen din, Robinson

Kritikertorget 20. 10. 1993


Råstoffet i “Engelen din, Robinson”er svært personlig: Hoems roman foregår blant bondesønner som bor på hybel i Molde, går på gymnaset og pleier kunstnerdrømmer mens de gjennomgår en politisk radikalisering. For dette er åra 1966 til 1968. Altså nøyaktig samme tid og sted som den unge Edvard Hoem bodde på hybel og gikk på gymnaset. Før han debuterte i 1969. 

Men hovedpersonen i “Engelen din, Robinson” heter ikke Edvard Hoem. Han heter David Storm, og vender hjem til sin ungdoms by etter tjue år i USA for å skape klarhet i livet. Og ganske snart finner både han og leserne ut at det dreier seg om en gammal trekanthistorie fra den tida David, bestevennen Johan Ferdinand og den rødhårete tannlegedatteren Marianne gikk på gymnaset.

Dette er altså enda en norsk roman om en førtiåring på gamle tomter. Og som de fleste førtiåringsromaner dreier den seg om kjærlighetssvik.

Nå har kjærlighetssviket vært et gammalt tema hos Edvard Hoem helt siden han debuterte. Men nå, i “Engelen din, Robinson “ kommer dommen.

David står ribbet tilbake på siste side, uten ære, uten håp, uten menneskelig nærhet. Det eneste mulige alternativet etter en sånn slutt er tilgivelse og frelse. Det skriver riktignok ikke Edvard Hoem noe om, men det er heller ikke nødvendig. For hele strukturen i “Engelen din, Robinson” gjør det klart at dette er kristelig triviallitteratur. Men denne gangen handler altså den kristelige trivialromanen om sosialistiske ungdommer i jazzbyen Molde. 

Det gjør Edvard Hoems roman til et ytterst motsetningsfylt verk som kanskje er enda mer interessant å diskutere enn å lese.

Et kjennetegn ved all triviallitteratur er at den består av kjent stoff og kjente former. Originalitet er bare i veien. Sånn er det også her. Rammefortellinga om norskamerikaneren som vender hjem er en blek kopi av Aksel Sandemoses “Det svundne er en drøm”. Trekanthistorien mellom tenåringene kan du allerede ha lest i Klaus Rifbjergs klassiker “Den kroniske uskyld”. Og det som knytter boka til den kristelige tradisjonen er det dømmende oppgjøret med ungdommens erotiske eskapader.

Men noe bryter dette bildet. Det er portrettet av byen Molde: Den småborgerlige norske småbyen som arrangerte noe så unorsk som en skikkelig jazzfestival allerede på sekstitallet. Og på hyblene i boka bor det fine portretter av unge kunstneriske talenter, som til og med driver det så langt at de dyrker den tyske dadaisten Kurt Schwitters, som var flyktning i Norge før krigen. Akkurat dette er et sikkert tegn på at denne teksten stammer fra 1993. For i dag er det obligatorisk å dyrke Schwitters hvis man vil vise at man er en norsk forfatter med sans for avantgarde.

Men hos Hoem blir dette lånte fjær. For selv om han er en moderne norsk forfatter, er Edvard Hoem ingen modernistisk norsk forfatter. 

Det er nemlig ikke noe enestående for en politisk radikaler å ta opp religiøs problematikk. Dag Solstad gjør det hele tida, når han strever med spørsmål om meningen med livet, skjebnen og menneskenes verdighet. Men Solstad bygger på et premiss man ikke finner hos Edvard Hoem: For Solstad har det skjedd et sammenbrudd , en eksistensiell katastrofe har brutt ned det som skulle ha skapt mening i tilværelsen. Kort sagt: Gud er død. Dette gjør Solstad til modernist, i filosofisk forstand.

Hos Edvard Hoem derimot har Gud i høyden trådt diskret tilbake i hans mest radikale periode. I hans tekster finner man ingen modernistisk livsfølelse, ingen tapt mening i tilværelsen. 

Modernismens livsfølelse har store konsekvenser for språket. Det er i språket man skaper sammenheng og mening. Derfor vil modernisten bryte ned det etablerte samfunns språklige blendverk.

Edvard Hoem derimot har fritt kunnet ta i bruk hele den bibelske retorikken og det rike billedspråket fra norske bedehus. Det gir språket hans et manende sug, selv når han beskriver noe så sekstiåttersk som en militærnekterdemonstrasjon: 

Sit s 128: 

Inn: På avstand...

ut: ...skjer noko.

(kutt ut midtpartiet: ikkje minst..tom: kurande dyr.)

Inn: Det er ei jente...

ut: …aldri har røykt før. 

Hvis man går tilbake til historien om gymnasiastene gir “Engelen din, Robinson” et fint snitt gjennom tankene som utviklet seg under utdanningseksplosjonen i seksti- og syttiåra, da Statens lånekasse for utdanning ga alt som var av unge talenter her i landet lov til å utfolde seg. Hoems bondetamper er i ferd med å ta et enormt kulturelt sprang, de vet at småbyen bare er en mellomstasjon på veien til de intellektuelles verden. Kanskje inn i selve kunsten. 

Men så var det rammefortellinga da, om den førtiårige David som har flyktet og krysser sitt spor. Denne rammen gir romanen et gammeltestamentlig budskap. Som vanlig ser man det best i måten romanen behandler kvinner på. 

Det har alltid vært risikabelt å være ung kvinne i Edvard Hoems romaner. De dør mye oftere enn mennene, enda all statistikk viser at det skulle vært omvendt. Hvorfor bryter han med realismens krav akkurat her, og tar livet av kvinnene? Jo, de må dø for at mennene skal få noe å angre på, sånn at forfatteren kan få drøftet kjærlighetssviket i en atmosfære av ruelse og anger.

I Hoems gammeltestamentlige univers er kvinnene bemerkelsesverdig hele: De føler og handler etter en høyere orden som aldri blir helt uttalt. Språk, moral og ettertanke derimot er mennenes domene:

sit. s. 230:

Inn: Det var som om ho venta...

ut: …kor mykje tid trudde eg eg hadde?

Dette er et spill med bare tapere: Mennene sitter levende igjen, sørgelig ufullkomne i alt sitt velformulerte utenomsnakk. Kvinnene må dø for å vise at det er slik mennene er. Det eneste brukbare alternativet som står igjen blir tilgivelse fra en høyere makt. For når menneskene forsøker å bestyre sitt liv på egen hånd fører det til forferdelse.

På denne måten skriver Edvard Hoem seg inn i en lang, kristen forkynnelsestradisjon. Samtidig reduserer han dikterens rolle til å skape små pedagogiske eksempler på allerede ferdige konklusjoner.

Det må være lov å minne om at de store romanforfatterne i vår tid driver med nøyaktig det motsatte: De bruker romanen som et redskap til å utforske ny, urovekkende erkjennelse.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.