1993.09.25 Øyvind Hånes Å lyse som kullstift

Øivind Hånes: Å lyse som kullstift

Gyldendal 1993.

Kritikertorget NRK P2 24-09-93

 

Gå inn i din tid, er det mange som krever av dagens litteratur, mens de ser irettesettende på unge forfattere som borer seg ned i de mørkeste krinkelkrokene i sin egen sjel, der de knuser både språket og den gode gamle fortellinga med selvransakelsene sine.

Det disse kritikerne ikke ser, er at litteraturen er et av de få feltene hvor det faktisk er mulig å gå inn i sin tid ved å gå inn i seg sjæl, for det er inne i hodene våre vi fatter tilværelsen, og det er jo det litteratur handler om. 

Et eksempel på dette er Øivind Hånes´ roman “Å lyse som kullstift”. Ja, den er enda en av disse tynne, heftige romanene med svart omslag og stor skrift, der unge menn beskriver ensomhet og galskap. Den lar seg ikke bruke som noe brennende innlegg verken for asylsøkere eller mot HVPUreformen.

“Å lyse som kullstift” knytter seg til en gammel underholdningssjanger: fortellingene om grufulle hendelser i et forfallent slott langt fra folk. Det nye  i Hånes´ roman er at  det forfalne slottet heter Folkets Hus, og det øde landskapet som omgir det, er en norsk stasjonsby ved en stor elv på Østlandet. Som vanlig i slike bøker utspiller handlinga seg i tåke og novembermørke. 

Vi møter to menn: Persen og Bratvold. Persen har vært arbeidsløs, men får seg jobb som vaktmester i Folkets hus, som er omgitt av nedlagte papirfabrikker og gamle tømmerlenser. En gang var dette hovedsymboler for framskritt, utvikling og sunne barn i varme hus. Nå, i 1993, er det norske industrilandskapet plutselig blitt symboler på  forgjengelighet og undergang : 

Sit. 1:  s. 32: Der han gikk langs elva.. tom .. (s 33)...grått slam.

Fortapelsen, muligheten for å falle ut av selve Historien ved en tilfeldighet, hvis det da overhodet finnes noe som kan kalles Historien med stor H, denne trusselen dukker opp på ny og på ny i Hånes´ roman. Og det skjer nettopp i Folkets Hus,  hvor arbeiderbevegelsen engang opphøyde Historien til religion. Nå er Historien fortrengt til fordel for Historiene. Arbeiderbevegelsens frigjøringstempel er degradert til bygdekino, hvor barna dyrker amerikanske drømmebilder hver søndag. 

Drømmene henter lys fra de samme kullstiftene som lyser i romantittelen. Kullstiftene forvaltes av kinomaskinisten Bratvold. Han er en sær uførepensjonist som vandrer lydløst rundt i Folkets Hus til alle døgnets tider. Jeg skal ikke røpe for mye av handlinga, men tenk deg at grev Dracula er degradert til en uføretrygdet papirarbeider fra Greåker, så skjønner du hvor det bærer hen. 

Nå ville det vært usedvanlig tåpelig om Øivind Hånes hadde forsøkt å lage en vanlig spenningsroman ut av en sånn setting, der alle ingrediensene er demonstrativt hverdagslige. Det gjør han heller ikke.  “Å lyse som kullstift” en studie i en spesiell livsfølelse: en følelse av tomhet, undergang, fortapelse. Teksten skrur seg parallelt nedover og nedover i sinnet,  og nedover og nedover i Folkets Hus. I språket er indre monologer, handlingsreferater og enkle saksopplysninger kverna sammen som en språklig kjøttdeig. Denne litterære hakkematen er svart, trist og har en ubehaglig konsistens. Språket har temperatur, den ligger på ca tre grader over null.

Øivind Hånes´ roman knytter seg til en markert litterær tradisjon, som har liten eller ingen kommersiell suksess her i landet. I disse bøkene spiller helt betydningsløse personer ut dramaer av bibelsk format inni hodet sitt, mens de oppholder seg på fullstendig uinteressante steder. 

(Forbindelseslinjene mellom Øivind Hånes´ “Å lyse som kullstift” og Steinar Lødings debutroman “Glomma brenner” er mer enn tydelige. Hvis slike linjer sier deg lite, bør du melde deg ut av bokklubben og ta en tur på biblioteket.)

Industrien er nedlagt. Kinoen består, med en nevrotisk uførepensjonist som lysbærer. Menneskene sover, vendt inn mot seg sjæl, mens høsttåkas millioner av vanndråper truer med å oppløse hele bildet, og trekke dette landskapet inn i intet. Slik er det sentrale bildet i denne romanen. Den handler ikke bare om de to superordinære typene Persen og Bratvold, og deres kamp om makta i en politisk ruin. Den er et bilde på en samfunnsform under avvikling, en prosess som kan virke uforståelig, men er desto mer følbar.

Er da “Å lyse som kullstift” et mesterverk? Nei. Både stilen og tematikken er for velkjent til det. Øivind Hånes´ tredje roman er rett og slett en ekkel liten bok, ekkel på den måten at den etterlater en ubehagelig følelse når du har lest den. Hvis du er mottakelig for sånt, kan romanen gi en anledning til å meditere over hva som skjer i et land fullt av industriruiner, der politikken er i ferd med å bli erstattet av estetikken, der filmen er i ferm med å overta virkelighetens plass, kort sagt, Norge  i 1993: 

Sit 2:   s 142: persen kom inn i hallen.. 

tom s 150. ..Kullstiftene der oppe i maskinrommet.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.