1993.09.22 Tove Nilsen Øyets sult

Tove Nilsen: Øyets sult 

Oktober 1993 

Kritikertorget NRK P2 22-09-1993


“Til alle tider har det vært slik at de laverestående kulturer har utslettet de høyerestående” skrev Jens Bjørneboe en gang. Det han tenkte på helt konkret, var vestens kolonisering av Asia og Afrika.

Dette kunne også vært et motto for Tove Nilsens nye roman “Øyets sult”. For i denne romanen er den laverestående kulturen den norske, og den høyerestående kulturen er hovedpersonens egen, den indiske.

Romanen åpner med et lett omskrevet Kafka-sitat fra “Prosessen”, og fortsetter som en kriminalroman i Kafkas ånd. Forskjellen er bare at den foregår i Oslo, de utrettelige prosessfullmektigene er norske politifolk, og den jegpersonen som blir forfulgt av ukjente grunner, (som kanskje ikke er så ukjente for dem som leser norske aviser), er en indisk geologistudent.

Det er han som bærer øyets sult. Han vil se, han vil vite. Han har allerede sett og lært mer enn de aller fleste nordmenn, og det er kanskje det han blir jaget for.

Det absurde oppstår når den kulturelt underlegne part, altså Norge og nordmennene, rår over de sterkeste maktmidlene. Så i stedet for å skrive en ordinær pamflett om norsk asyl- og utvisningspolitikk har Tove Nilsen påkalt hjelp fra Kafka og kriminallitteraturen. Derfor åpner hun  med en imponerende katt- og muslek med leserens forventninger. Hadde jeg eid en hatt, hadde jeg tatt den av for det profesjonelle drivet i teksten etter bare et par sider.

Den fortellende inderen er i tillegg en kunnskapsrik person. Derfor flyter kulturell og geologisk informasjoner som en imponerende strøm gjennom teksten: 

Sit 1: s. 20: Da han kom tilbake..

ut: ..lå lagret som på film. 

Det er altså svært mye godt å si om :“Øyets sult”: Den er en aktuell, lærd, absurd, spennende, filosofisk krimroman som er skrevet i et profesjonelt, oppdrevet, istykkerrevet språk, og den rommer en grunnleggende politisk polemikk mot norsk innvandringspolitikk.

(pause.)

Stopp litt: aktuell, absurd, filosofisk. Krim, profesjonelt, oppdrevet språk... dette er jo lista over alle de korrekte egenskapene en bok skal ha for å bli rost i Norge i dag. Alt sammen er grep som er vanskelige å få til, men de er ikke særlig risikable.

Så viser det seg også at teksten taper noe av glansen etter hvert. For inne i de kunstferdige sirklene som blir trukket opp av de velkomponerte åpningskapitlene viser det seg å ligge et par velbrukte norske motiver: et ulovlig kjærlighetsforhold og noen snøklatter. Velbrukt og tradisjonelt, langt fra både Kafka og de vediske skrifter.

Det er en påstand i “Øyets sult” som virker helt usannsynlig. Og det er at denne umåtelig nysgjerrige, lærde inderen med de sultne øynene skal ha et  brennende ønske om å oppholde seg i Norge. Vel dukker det opp en alkoholisert norsk misjonær i hans barndoms India, men bortsett fra misjonær Andersens galskap blir Norge framstilt som en stillestående, kjedelig, ja faktisk litt koselig avkrok, der den mest opprivende begivenheten består i utroskap i en hytte på Hadeland.

Men når man siterer  Kafka  i første setning må man huske at det litterære opprøret hans  henger sammen med en dyp, eksistensiell problematikk, et opprør mot språkets tvang som både rommer samfunnets tvang og et personlig traume.

Noe slikt dypt, eksistensielt oppgjør med de norske forestillingenes tvang kan man ikke finne hos Tove Nilsen. Språket hennes henter ikke  noen kraft fra et behov for å frigjøre seg fra idyllens kvelertak.  Norge virker rett og slett  litt for kjedelig for Tove Nilsen.  Hun bare lengter bort til noe mer spennende, og siden hun er forfatter tar hun Kafka Airlines der resten av befolkninga velger Tjæreborg.

Hvis vi holder oss i bildet litt til blir historien om den edle inder på Oktober Forlag de intellektuelles variant av hjelpepleier Gretes ferieeventyr med en strandsjekker på Kypros. Altså nok en hyllest til den edle ville fra en livstrøtt vesteuropeer.

Det er trist å si dette, for Tove Nilsen er en forfatter som har hatt et seriøst forhold til innvandrermiljøene gjennom en årrekke.  De formelle og intellektuelle ambisjonene stritter ut av “Øyets sult”. Og teksten oser av dyktighet. 

Men en kunstner må også risikere noe.  I dag er det politisk riktig å angripe det norske politiets behandling av utlendinger. Den delen av boka som handler om Norge er altså ikke risikabel i det hele tatt, kunstnerisk sett. Når Tove Nilsen skildrer scener fra andre deler av verden derimot, kan man merke at hun tar sjanser, fordi det sultne øyet kanskje er hennes eget. Som her, når hun skildrer hovedpersonens minner fra morens likbrenning:

sitat 2 s. 115: Guttene som passet bålet..

ut: … med mors leggben i munnen 

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.