1993.09.02 Hans Rotmo Tekstforfattaren. 02-09-93

Korrigering

Da jeg hadde lest inn denne anmeldelsen i Kritikertorget, satte Alf van Der Hagen opp en litt snurt mine og sa: Men boka er jo morsom!

Alf hadde helt rett. 

Jeg syntes også denne boka var morsom å lese. Men det glemte jeg liksom å nevne i selve anmeldelsen. Det er en vanlig feil når man er ivrig etter å markere seg som kritisk intellektuell. Da tar det negative overhånd. 

Hans Rotmo er norsk litteratur mest provoserende originale bygdetulling, nettopp fordi han blander det høye og det lave, det banale og det dypsindige på måter som bryter med det vanlige i kulturlivet. Han er mannen som ikke ville studere musikk, for  da ville han få så god smak at ingen lenger ville like de melodiene han lagde. 

Men forøvrig står jeg inne for alle enkeltvurderingene som står i denne anmeldelsen. Absolutt alt sammen. 

Hans Rotmo: Tekstforfattaren

Kritikertorget NRK P2 02-09-1993


CD: Dumdum boys: Transit

Kutt 7: Store intet.

inn på 0.000. studio kommer inn sammen med bassen. Musikken ligger under hele første avsnitt.

  

En av de store vekstnæringene i den litterære verden for tida er retorikken. I dag er det blitt en livsnødvendighet for litterært interesserte å legge ut om topos og elocutio , ord som ingen har tatt i sin munn siden latinskolen ble avskaffet.

Bak denne blomstrende interessen for klassisk retorikk ligger det et oppgjør med romantikkens kunstsyn. Man dreier blikket vekk fra den geniale kunstneren til tekstens innebygde mekanikk: til former, estetikk og tradisjon.

(Musikk ligger med åpen sang en liten stund, så fades den ned under stikket.)

Nå har denne bølgen også nådd norsk populærmusikk. Retorikken har innhenta rocken. Mannen som står for dette heter Hans Rotmo, og boka heter “Tekstforfattaren”. Den er ikke noe mindre enn en norsk lærebok i å lage poptekster. Alle som har hørt på Norsktoppen veit at behovet for sånn opplæring bokstavelig talt er skrikende. 

Det er all grunn til å tro at boka er ærlig ment. Selv om den rent kulturpolitisk sett også er en søknad om at Hans Rotmo skal få kloa i noen av seminarlærerkronene som Arbeiderpartiet tvangsforer norsk rock med for å innynde seg hos de svartkledde. 

Som alt annet Hans Rotmo lager er “Tekstforfattaren”  både et talentfullt og et katastrofalt slurvete verk. Det er også grunn til å spørre om prosjektet i det hele tatt er mulig å gjennomføre. For hvor finner man den romantiske kunstnermyten i sin mest reindyrka form i dag? Jo, hos rockartister som stiller ut den enestående sjela si, der den henger blødende på spissen av en blottet drøvel. 

Hans Rotmos omgang med sanglitteraturen bærer sterkt preg av at han egentlig skulle vært elektroingeniør. “Tekstforfattaren” er skrevet ut fra en teori om at sangtekster kan loddes sammen på samme måte som man reparerer en utbrent gammal VOX-forsterker bak scenen på lokkalet i Snåsa. Han henter deler fra en rikholdig kasse av gamle og nye litterære reservedeler. Der ligger både Hegel og Arne Bendiksen og Vidar Sandbeck og Dum Dum Boys. Tekstbitene ligger i et salig rot, og Hans Rotmo lodder dem sammen i suveren forakt for all akademisk tradisjon.

Hans Rotmo er altså en slags litterær Reodor Felgen som har konstruert en hjemmesnekra sangpoetikk helt aleine.  Det gjør denne boka til en vittig og ugrei materie med tvilsom overføringsverdi.

Som de fleste andre er Hans Rotmo best når han snakker om seg sjæl. Og siden han rent personlig er et av Norges aller største sangskrivertalenter, er for eksempel de stadig gjentatte påstandene om at man ikke kan gjenta et ord ofte nok i en sang, interessant og lærerik lesning: 

(Gram:: 

Gammelpotet av H. Rotmo

fra LP: Vømmøl special 

s B kutt 1)

Inn: Når første vers begynner

UT: Fades på annet vek i refrenget.

 (tekst sitert etter hukommelsen: ”den va gammel den, ja, den va gammel den” osv osv.

Hans Rotmo er den eneste norske popartisten som uttaler seg i klart definerte punkter når han blir intervjuet. Denne hangen til systematikk gjør at han leverer noen brukbare oversikter over sangformer og forskjellige versemål. Verre blir det når Reodor Rotmo forlater resolusjonsestetikken og beveger seg over på det mer filosofiske plan. For det må til når han skal forklare hva han og andre sangpoeter egentlig driver med.

Rotmo kaller konsekvent alle de litterære virkemidlene han gjennomgår for “triks”. Kanskje bruker han dette billige ungdomsskolelærer- (unnskyld) -trikset for å lure litt retorikk inn i gjenstridige rockromantikere. Men på denne måten likestiller han alle former, og slik mister han muligheten til å finne ut hva de forskjellige formene uttrykker. Når alt blir redusert til “triks” forsvinner også hele den historiske tradisjonen, og ikke minst striden om de litterære virkemidlene, som har vært en del av europeisk åndskamp gjennom mange hundre år. Kanskje særlig i sangtradisjonen. Bare tenk på salmene.

Nå vil noen kanskje innvende at det fins flere historiske avsnitt her. Men de er så fulle av feil, myter og fantasier at det beste er å rive dem ut av boka før man begynner å lese.

Litterært sett er denne triksepoetikken uten historiebevissthet en katastrofe. Fjerner du historien fra sangpoesien får det samme virkning som å fjerne kassa fra en gitar. Det blir ingen resonnans, knapt noen lyd i det hele tatt.

I samme hvælven som Rotmo har opphevet sangenes litteraturhistorie og gjort alt til “triks” har han også opphevet kvalitetskravet. Alt på side 27 sidestiller han Ulf Lundell, Henrik Wergeland og Jesus fra Nazareth. Resultatet av en sånn tankegang er at Rotmo tillater seg å bruke dårlige norske poptekster av Lars Lillo-Stenberg og Åge Aleksandersen som positive eksempler i ei bok som nettopp skal heve kvaliteten i norske poptekster opp fra de samme tekstforfatternes nivå. 

I det hele tatt er det underlig at den gamle ML-symperen Hans Rotmo har klart å skrive en hel bok som skal reformere en grufull litterær tradisjon, uten å utpeke en eneste fiende. Det er et fellestrekk ved gamle maoister som har meldt overgang til Arbeiderpartiet. 

Men det går ikke an å diskutere litteratur uten å operere med ideologiske motstandere, uten å sortere, uten å dele inn i godt og dårlig, beundringsverdig og tvilsomt. Det kommer av at all diskusjon om litteratur også er en diskusjon om erkjennelse. Som annen litteratur inneholder også forskjellige poptekster innbyrdes uforenlige erkjennelsesformer. Selv den enkleste countrylåt, ja kanskje særlig den, har politiske og filosofiske implikasjoner: 

CD  Platoon

Merle Haggard: Okie from Muscogie(Haggard)

CD 781 742-2

k 3 

Inn: på 0. 000 

(fades langsomt på 1. 10. når refrenget begynner)

Nå er ikke dette ukjent for Hans Rotmo. Boka hans viser at han stadig støter på problemet mens han leter etter passende triks i den litterære rotekassa si. Da blir han heller vag, og forteller om viser som mangler det “opphøyde”, om at Pegasus ikke vil fly, og om personlige drivkrefter som ikke må gå tapt. I slike luftige avsnittene demonstrerer han at det har skjedd et såkalt paradigmeskifte i hans (altså Rotmos) egen tid som offentlig person. Han skrev seg inn i pophistorien med et venstreradikalt politisk analyseapparat, med forestillinger om sangeren som de undertryktes talerør osv. Men han mestrer ikke det estetiske analyseapparatet som er nødvendig for å forstå poetikken i vår moderne medietid. Selv om det faktisk er noe sånt han prøver å innføre med denne boka.

Kritikertorgets faste lyttere har sikkert hørt at det mest interessante i en moderne tekst er å finne i bruddflatene. Sånn er det også med Hans Rotmos lærebok i sangskriving. Dette er en skikkelig stuntbok. Den gamle opprører har tatt skikkelig fart i en senka Escort med komplett samling Wunderbaum i frontruta, og kjørt inn i sin tid. Og det er, når sant skal sies, mye snodig å finne i vraket etter det sammenstøtet.

Gram:

LP: Vømmøl Special 

Plateselskapet GHP 11

S1 k3 

Førarkortet. Siste vers. fades opp rett etter siste ord i teksten 

Inn: Det bars i arresetn..

Ut: ..uten førarkort..

 

 

 

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.