1993.09.01 Arild Nyquist Ungdom

Anbefaling

Jeg må bare si det: les denne! Har du lest barndomsskildringene til dikter Arild, vil du få sjokk. Har du lest blomsterdiktene, vil du skjønne hvorfor de ble skrevet. 

Julekvelden blir aldri den samme, heller. Det er de andre diktenes skyld.

Arild Nyquist: Ungdom

 Kritikertorget NRK P2 01.08.1993


Et gjennomgående trekk ved Arild Nyquists tekster er at det er så mange svinger i dem. De inneholder både elegante piruetter og hårreisende nødmanøvrer der den gode smak og et par hjulkapsler blir liggende igjen i grøfta. Men til sammen danner alle disse små og store svingene en stor sirkel. Det er akkurat som om han henger fast i noe, både i temavalg og stil, noe han ikke vil snakke om, noe han beveger seg rundt og rundt uten å tørre å fortelle om.

Nå har har han røpet såpass mye at alle som er interessert i det vet at det ligger en avgrunn der inne i midten av Nyquists evige sirkel.

Men det er først nå, i en alder av femtifem år, at han åpner lokket til det slimete hølet som gjerne kalles “den lykkelige ungdomstid”.

“Ungdom” er ingen roman, og heller ingen selvbiografi. Den er en bekjennelse. En bekjennelse om svarte år med spisevegring, opphold på psykiatriske sykehus, pillemisbruk, angst, fyll og dop. Og bak det hele ligger et helvete av et familieliv som er dominert av kampen mellom en kunstnerisk, hissig mor, og en småborgerlig, manisk depressiv far. Kort sagt et godt hjem, i et pent hus på Oslos beste vestkant.

Også i denne familien er det det svakeste leddet som brister først. Den syttenårige Arild bryter sammen i bestefarens begravelse:

sit 1: (Her må nok den interesserte leser lete i boka, for referansen er falt ut. Anbefales! ml.

Men for Arild Nyquist var ikke denne kvalmen en vanlig moralsk tenåringsreaksjon på dumme voksne. Han melder seg ut på alvor, og slutter å spise. Slik begynner en fem års pilegrimsvandring gjennom helvete. 

Denne boka viser at det er en stor forskjell på en bekjennelse og en selvbiografi. Den som bekjenner har nemlig ikke kontroll over situasjonen. han eller hun henvender seg til en høyere makt, enten det er menigheten, retten eller Gud. Den som bekjenner er i ubalanse, han roter og leter, for at andre skal ordne livet hans. 

Den vanlige selvbiografien derimot bygger på en løgnaktig påstand om at det finnes konsekvens og mening i et liv. Slik kan den aldrende selvbiograf sitte som en etterpåklok baklengsgud og redigere inn mening i sitt liv på etterskudd. 

I Arild Nyquists verden er det ingen slik gud. det finnes ingen guder i det hele tatt. Derfor dukker heller ikke forferdelighetene opp i pene geledder for å underbygge moralske konklusjoner eller krav om sosialpolitiske endringer som kan tas inn i partiprogrammene på venstresida. Her kastes man fra fortvilelse til fortvilelse, fra drøm til marerittaktig virkelighet, fra tidsplan til tidsplan. Til og med kravet om spenning blir grundig torpedert. Han forteller først hvordan det går, og etterpå får vi lese hvordan.

Dette er ikke dårlig forfatterhåndverk, men et moralsk valg. Denne boka dreier seg om Arild Nyquists store, eksistensielle krise som han hittil har brukt 40 bøker på å la være å skildre. Da ville det være for simpelt å la noen skarve fortellermessige konvensjoner overta styringa.

Men om det ikke finnes guder her, så forekommer det noen gode ånder. Den viktigste er sirkusdirektøren Arnardo, som viser seg for ham i kritiske situasjoner og sier kloke ord. Den andre hjelpeånden er ham selv som liten gutt, en skikkelse som har gjemt seg inni ham, og stadig leder ham vekk fra den visse død. Det kommer godt med under den unge Arilds pilegrimsreise fra medisinskap til medisinskap.

Men dette er også historien om en annen reise, som er dømt til å mislykkes. Den faren som han hater, som er fraværende, manipulerende og etter hvert sinnslidende, heter også Arild Nyquist. Og sønnen bærer farens ansikt. Derfor er dette historien om en sønns håpløse jakt på et farsbilde. 

På veien knytter han seg til en rekke andre farsliknende skikkelser. Og i disse personskildringene får Arild Nyquists humoristiske talent utfolde seg i all sin prakt. Her er noen usannsynlig vittige skildringer av klientellet på diverse psykiatriske sykehus. Men det største av alle forbildene treffer han ute i det fri. han heter Blå, er litt eldre, mye rikere og bærer på et foreldrehat av kosmiske dimensjoner:

Sit 2:  (Her må nok den interesserte leser lete i boka, for referansen er falt ut. Anbefales! ml.)

Denne boka er fylt av et dypt etisk alvor inni all den humoristiske prosaen. Det er helt nødvendig, for i “Ungdom” omtales nålevende og nylig avdøde personer på en svært gjenkjennelig og lite smigrende måte. Da er det en journalistisk bagatell at ungdomspsykiatrien beskrives som den rene kvakksalvervirksomhet.

“Ungdom” er ikke noe formfullendt verk. Komposisjonen er ujevn, og når lykken omsider banker på døra blir historien svært så luftig. men disse ujevnhetene er viktige, fordi de reiser spørsmålet om de litterære formenes moralske innhold. Akkurat som andre former for skikk og bruk er litterær former en sosial tvangstrøye. Hvis Arild Nyquist hadde presentert dette stoffet i en tradisjonell form ville det betydd en endelig seier for det småborgerlige livet som hele verket er et opprør mot. 

“Ungdom” er et helt sentralt verk i Arild Nyquists produksjon. Selve historien gir en forklaring på hvorfor han tvangsmessig har kretset rundt den samme motivkretsen i hele sitt forfatterskap. Og litterært er den et eksempel på at det er blant de forfatterne som står med den ene foten sprikra fast i et eksistensielt traume vi finner de mest konsekvente forsøkene på å finne et fritt, litterært uttrykk . 

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.