1992.12.11 Bob Dylan Good as I Been to You

Dylan går i barndommen

Kritikertorget, NRK P2 11.12.1992 

Bob Dylan: Good as I beeen to you 

Columbia CG COL 472710 2


Åpning: 

CD kutt13: Frog went a-courtin`

Inn: 0.00. 

(gitarforspill, varer 13 sek. 

spill 1. vers, til 

00.35...miss Mousies door, -aha,- legges deretter under stikket. ) 

Bob Dylan har visst begynt å gå i barndommen. 

Hva annet kan man si når en av vår tids store rocklegender utgir et album der han synger barneviser, folkeviser og gamle rytm´n blueslåter til akustisk gitar, mens han snøvler seg gjennom teksten sånn at den er nesten umulig å oppfatte. Sånn som i denne visa, som altså til opplysning for forvirrete lyttere handler om frosken som drar på frierferd til musa. Eller på norsk: Historien om Tordivelen og flua.

(Musikk ligger alene en liten stund. Fades rolig ned når neste stikk begynner)

Dette er altså nokså sært gjort. Men han har jo alltid vært litt sær denne Dylan. Og i all sin nonsjalante særhet er “Good as I been to you” en av Bob Dylans aller mest sentrale plater. Den er en bekjennelse, fra en mann som rett og slett elsker viser. Dylan tilstår for all verden at i disse balladene og barnesangene ligger hans kjerne som artist. (begynn å fade opp gitarforspillet til Woody her) Den forteller oss noe om rockens røtter, og, hvis vi bare tør å høre etter, noe om vår egen populærmusikks grenseløse sløvhet her hjemme på det amerikanisert oljebjerget.

 

CD: The original Vision 

CD SF 40001 Kutt 4. I aint got no home.

(Guthrie. / Guthrie) 

0. 20. Verset begynner. 

0. 40. verset slutt, da kommer studio inn.

 

(Gitarmellomspill fram til 0. 55)

Det er ikke tilfeldig at Dylan mimrer akkurat nå. For nå har Bob Dylan rundet femti og er like gammal som hans store idol Woody Guthrie var da den nitten år gamle Robert Zimmermann, altså Bob Dylan, oppsøkte Woody , som vi hører her, på sykehuset. (1.11:Musikken fades opp. ligger oppe ett vers. Deretter fades den laaangsomt ned under stikket (På munnspillet, det er langt.) Da satt Woody paralysert av en dødelig nervesykdom. Gjennom vennskapet med Guthrie oppnådde den jødiske middelklassegutten to viktige ting: Han knyttet seg til den amerikanske venstrefløyen, og han ble grundig impregnert med den gamle engelske og amerikanske folkevisetradisjonen. Det er altså denne tradisjonen som svetter ut av ham på denne plata. Og når Dylan har rundet femti kan han åpent vedkjenne seg alt han har tjuvlånt gjennom tredve år. Som dette: 

CD kutt 10: Arthur Mc bride.

Inn: 0.16. Fades opp på nøytralt gitarspill fram til 0.22

 0.56. Fades langsomt ned under studiostikk etter 2. vers

“Arthur Mcbride” er en irsk eller skotsk vise om noen kamerater som møter tre vervingsoffiserer. Det går ikke bra, for vervingsoffiserene. Men denne melodien har da Dylan-kjennere hørt før? Dylan stjal den engang og utga den for sin egen, da han beskrev sin egen kjærlighetskrig. 

LP Another Side of Bob Dylan 

s 2 k 4 Ballad in Plain D. 

 (fades opp på mellomspill)

I: 1. 10: Of the two sisters I loved the young..

U: 1. 45.fades ned etter 2. vers: ..jealousy of others around her..

Bob Dylan er altså en ekte tjueradd. Som Shakespeare, som Robert Burns. Begge to var helt gjennomtrukket av folkelig tradisjon, de forsynte seg hemningsløst av tradisjonen og skrev den helt om etter sitt eget hode. Dette var en teknikk Dylan lærte av Woody Guthrie, og denne gjenbrukspolitikken (Wiggle Wiggle fades sakte opp herfra)gjorde at Dylans sære og kompromissløse talent ble en kraftkilde rocken har nytt godt av helt fra Dylan ble strømførende i 1965.

CD: Under the red sky: 

Kutt ? Wiggle wiggle. 

(Ligger under første setning: )

Studio inn på 0. 38... (etter trommehvirvel.)

Dette er nøyaktig det motsatte av den antiseptiske museumspolitikken som nasjonalromantikken og skoleverket og norsk folkeviseleik har belemret all folketradisjon med her i Norge: her i Norge skulle nemlig ingen besmitte folketradisjonen.

(Musikk ut)

Til nød kunne den opphøyes til klassisk konsertmusikk. Og derfor har den holdt på å dø fullstendig av all formalinen inne i den folkloristiske glassmonteren den ble stengt inne i. For folkelige tradisjoner kan ikke konserveres. De kan bare bevares gjennom å besmittes. 

I forhold til den norske formalinlukta har selv den dylanske snøvlinga en positiv effekt: Når teksten forsvinner, blir fraseringa igjen. Og det er fraseringa, altså måten han former melodilinjene på, som er selve trolldommen som får Dylans sang til å svinge. Og dette er helt uavhengig av bass og trommer: 

CD Dylan: 

K 3: Black jack joe. 

Inn: 0.30: How old are you...

fades ned på 0.07: ...money...(Gitarmellomspill til 1.23. fades langsomt under stikket)

Bob Dylan mimrer altså om ungdommen, da han la seg inn under Woody Guthries innflytelse. Hva i all verden har det med norsk popmusikk å gjøre? Kontrasten ligger i det norske forholdet til tradisjonen. Vi hadde nemlig en kunstner her i Norge som levde og virket samtidig med Woody Guthrie. De to hadde forbausende like karrierer: de kjente tradisjonen til bunns, de utnyttet den suverent til sine egne kunstneriske formål, og begge ble en slags nasjonale avguder. Ja, Woody Guthries norske åndsbror spilte til og med inn en av de samme visene som Bob Dylan bruker til å mimre over i dag:

CD Pirion Fontana (34 708-2) : 

Tordivelen og flugua.

(trad/Prøysen)

Fades inn etter ca 0.05 (pga surt forspill)

Studio inn på 0. 22. Annet ver. Visa ligger under stikket. 

Problemet er bare at da Alf Prøysens livsverk gikk mot slutten, da sto det ingen sær, hensynsløs og snøvlende unggutt på trappa hans og ba om å få lære trollmannens hemmelighet, for å bringe den videre med seg inn i den nye tid.

Tordivelen og flugua toner videre...

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.