1992.09.10 Hans Bidermann Symbolleksikon

Hans Biedermann: Symbolleksikon. 

Cappelen 1992

Kritikertorget NRK P2 10.09.1992


“ I forgrunnen for rosens symbolikk sto i antikken myten om Adonis’, Afrodites (Venus’) elskedes død. Av hans blod skulle nemlig de første røde rosene ha spirt fram. De ble dermed til et symbol for en kjærlighet som strekker seg bortenfor døden, samt for gjenfødelse. Rosefesten “Rosalis” inngikk i den gamle romerske dødskulten helt fra det første århundret e.Kr., og den ble markert mellom 11.mai og 15.juli alt etter lokaliteten. Denne skikken lever videre i den italienske pinsedagen (domenica rosata). Videre ble deltakerne i fester som var viet til rusens gud Dionysios, bekranset med roser fordi man mente at rosen skulle kjøle ned vinens varme og hindre at de berusete røpet hemmeligheter. Dermed ble rosen også et symbol for ordknapphet, og man skar gjerne inn fembladete roser i skriftestoler for å smykke dem. “Sub rosa”, dvs. i all fortrolighet, betyr egentlig “ under rosen”. 

Dette står å lese i et nytt leksikon som nettopp er kommet ut. Det dreier seg ikke om et planteleksikon for hageeiere, men et Symbolleksikon. Og symbolleksikon er vi ikke spesielt bortskjemt med i konversasjonsleksikonlandet Norge. Kanskje ligger det en dypere sammenheng bak utviklinga på leksikonmarkedet: Salget av konversasjonsleksikon går ned, og så kommer symbolleksikonet.

Konversasjonsleksikonet er nemlig også et symbol, nemlig et symbol på at det finnes ren, udiskutabel kunnskap. Ren kunnskap som var mat for den rene fornuft. For enkelte har sikkert det vanlige leksikonet også vært et symbol på at symbolene i seg selv var i ferd med å bli avskaffet, slik at fornuften kunne rå grunnen alene.

Men mennesket er og blir et symboldyr. Derfor er et symbolleksikon av uvurderlig verdi for alle som er interessert i kulturspørsmål. Her er et eksempel:

En gang skulle jeg skrive om en av Arild Nyquists mange fiskehistorier, der to elleveårige gutter gikk til elva for å fiske ørret . Ti minutter over et tysk symbolleksikon åpnet uante dybder i tolkningen av den idylliske fisketuren: Elleveåringene, som selvfølgelig var jomfruelig uinnvidd i kjærligheten og derfor heller ikke kjente døden, brøt en eksistensiell grense når de kastet marken, som stammer fra livgiveren moder jord og likner på den troløse slangen, ned i selve urelementet vannet. Vannet er alle tings mor, der alt liv blir skapt og skal gå til grunne. Dypt ned i urelementet forsøkte guttene å overliste fiskene, som i tillegg til å smake fortreffelig både er fruktbarhetssymboler, de første kristnes hemmelige tegn på Jesus og et klassisk offerdyr.

 For mange virker det kanskje litt drøyt å tolke en fisketur som en jakt på fruktbarhetssymboler under urelementets mystiske overflate. Men så viste det seg at nettopp det ga en nøkkelen til å forstå hva Nyquists barndomsskildringer egentlig dreide seg om, nemlig angst, undergang og fortvilt livsmot.

Betyr det at man må ha et symbolleksikon for hånden, for å forstå noe som helst av litteratur og kunst? Selvfølgelig ikke. Det rare med symboler, som jeg oppdaget da historien om fisketuren fikk nesten profetiske dimensjoner, er at alle mennesker, du, jeg og jenta på bensinstasjonen går rundt med et tjukt symbolleksikon inni hodet. I dette symbolleksikonet står det hva allslags klær, musikk, språkuttrykk, presanger, bilder og bilmodeller betyr. Men dette er ikke noen systematisk og bevisst kunnskap. Den viser seg som en følelse av hva som passer sammen, og hva som hører til en spesiell stemning, en stil, et sted.

Mennesket kalles symboldyret, fordi vi lader alle ting vi ser omkring oss med symbolsk betydning.

Så når vi slår opp i et symbolleksikon i bokform, virker det som en framkallingsvæske for det indre symbolleksikonet vi alle bærer på.

Når alt er symboler, kan heller ikke alt stå i et symbolleksikon. Men det sinnrike systemet inni hodene våre bygger på et sett av sentrale symboler som på sett og vis danner grunnvollen i hele vår kultur. Som for eksempel vannet, månen, egget, treet, blodet, blomstene, fargene. Disse symbolene har vært ladet med ulik betydning til forskjellige tider og i forskjellige kulturer. Men når man leser om dette i symbolleksikonet, er det slående hvor mye man kjenner igjen, hvor sentrale de gamle symbolene er i vår forestillingsverden, også i vår såkalte rasjonelle tidsalder.

Det finnes mange symbolleksikon på engelsk, tysk og fransk. Cappelen har valgt å oversette det tyske Knaur-forlagets leksikon. Forfatteren Hans Biedermann har valgt å dempe tabellpreget og den tyske trangen til systematikk, og heller skrive lange artikler om hvert symbol. Det gjør leksikonet til underholdende kulturhistorie. Til gjengjeld faller en del nyanser bort, når han hopper kåserende og litt tilfeldig mellom for eksempel tysk romantikk, jødisk kultur, kinesisk kultur og moderne psykoanalyse. Dette gjør at verket er lett og morsomt å lese. Men den som er ute etter et symbolleksikon til profesjonell bruk må fortsatt ty til engelske eller tyske verker.

Et symbolleksikon er selvfølgelig et uttrykk for en spesiell kulturvariant. Cappelens leksikon er akkurat så skjevt, så tysk og så europafiksert som en kan vente seg. Det legger stor vekt på greske, kristne og romerske symboler, og er svak når det gjelder for eksempel kinesisk, indiansk eller for eksempel samisk kultur.

 Sett fra forlagets synspunkt er dette fornuftige valg. Man må jo sikre seg at de fleste lesere kan kjenne igjen det symbolelksikonet de har inne i hodet når de leser det symbolleksikonet de har kjøpt i bokhandelen. Og den kulturinteressert leser bør absolutt kjøpe dette verket. For vårt moderne informasjonssamfunn har ført til at all annen kunnskap blir foreldet i rivende fart. Det som blir stående igjen i det elektroniske stormværet er det som opplysningstidas tenkere trodde skulle forsvinne som dugg for den rasjonelle tankes oppgående sol, nemlig myter og symboler.  

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.