1989 TVmålinger kommentar

TVmålinger i Norge

Dette er en kommentar fra den dagen det ble kjent at det skulle innføres automatiske TV-målinger i Norge. Det var en konsekvens av at det ble åpnet for kommersielle TV-sendinger. 

Siden slike sendinger lever av reklame, må man ha et pålitelig målesystem som kan måle hvor mange som ser på hver kanal fra minutt til minutt. Det er også viktig at alle aktørene på markedet er enige om å bruke det samme systemet. Ellers blir de som skal kjøpe reklametid rasende. 

Kommersielt TV lever av å selge publikum til annonsører, og målingene er den viktigste delen av produksjonsprosessen. Derfor var det ikke noe annet å vente enn at det ble innført i Norge. Men samtidig førte dette til at vårt største og viktigste massemedium ble totalt forvandlet. Det gjaldt også NRK, som har vært med på disse målingene fra første stund. Det er ingen ting i denne kommentaren som ikke har slått til. 

Siden innføringen har antallet bokser som er plassert hos seerne økt til 1000, og målingene settes ut på anbud. I skrivende stund er det TNS-Gallup som har oppdraget.

TVmålinger

(1989, dato ukjent)


Det er mange som spør seg om hvem det er som styrer norsk mediepolitikk for tida. En ting er i hvert fall helt klar: Det er ikke i hendene på regjering, storting eller ordførerne at roret ligger. Om et års tid er det all grunn til å tro at fire hundre små datamaskiner vil ha større innflytelse på hva som blir sendt i fjernsynet, og da tenker jeg også på NRK, enn alle våre kjære folkevalgte til sammen. Da vil nemlig Markeds- og Mediainstituttet i Oslo sette igang elektronisk måling av våre TV-vaner, slik Søndagsavisen meldte i går. 

Grunnen til at vi får dette nå er Hallvard Bakkes klarsignal for TV3 og reklamefjernsyn i Norge. 

Når Markeds- og Mediainstituttet har plassert sine fire hundre måleapparater ute i det norske folk, er det en illusjon å tro at det går an å skille skarpt programinnhold og reklame, selv om man bestemmer at reklamen skal komme i egne avdelinger. Programmenes økonomiske hovedfunksjon blir å skaffe seere til reklamen. 

Måleapparatene vil bestå av noen små databokser som er koplet til TV-en og telefonen. Maskinen måler om TV-en står på, og hvilken kanal man ser på. På fjernkontrollen har mor og far og barna hver sin knapp, slik at det også blir registrert hvilken kjøpergruppe som ser på dyreprogrammet eller Sportsrevyen. Tallene ligger klare som datautskrifter neste morgen både på TV-stasjonen og i annonsørens markedsavdeling. 

Altså et glimrende hjelpemiddel, vel å merke for markedsavdelinger. 

Det nye med den elektroniske målingen er at men ikke bare for et grovt mål for hvor populær kanalen er. Man kan avlese nøyaktig hvor mange som byttet kanal f.eks. da en bestemt person viste seg på skjermen, eller da et musikkstykke ble spilt. Slik vil alle detaljer som kan få kjøpekraftige kundegrupper til å bytte kanal bli kuttet ut. Vi har sett det i Dynastiet allerede. Når en person får dårlige seertall kjører han ut over et stup i neste episode. 

I USA har man hatt slike målinger i mange år, og de har lagt grunnlaget for den sterke ensrettingen som har skjedd mellom de store TV-selskapene. Og dette er en ensretting som også gjelder selve uttrykksformen. 

Det siste er ikke minst viktig: Vi kommer til å møte program etter program som snakker markedet etter munnen. Først og fremst i reklamekanalene, men på grunn av kampen om seerne vil denne utviklingen også trenge seg inn i NRK. 

Derfor er meldingen om at fire hundre små måleapparater skal plasseres ut i norske hjem en kulturhistorisk begivenhet. For med disse måleapparatene har Norges største annonsører fått et redskap der de kan utøve detaljert sensur overfor hver minste bestanddel av tilbudet i vårt viktigste massemedium. Og denne kommersielle sensuren vil få et maktgrunnlag som er nøyaktig lik den delen av budsjettet som består av reklamepenger.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.