1989.11.28 Fjernsynsteatret Marerittet

 Ute i distriktan

Fjernsynserien Twin Peaks har vært et forbilde for utallige seinere produksjoner. Det er få som vet at Norge var tidligere ute, med serien Marerittet. 

Manus ble laget av Andreas Markusson og Bo Hermansson, og serien var en norsk-svensk produksjon.

Det er kanskje best at en serie som denne forsvinner inn i glemselen. 

Eller kanskje de heller bør huskes, til skrekk og advarsel, for å vise hva hovedstadens innbyggere kan finne på å lage?  

Distriktsmarerittet 

Marerittet. Fjernsynsserie  NRK 1989

Notabene NRK P2 28. 11.1989 


Lørdag var marerittet over oss igjen. Vi fikk en ny norskprodusert spenningsserie inn i stuene, og somvanlig er krangelen i gang på mandag. Nå er det nordlendingene som er rasende. Men de 

skyter dessverre i feil retning. 

Det er bare tull å angripe Marerittet for å ikke gi et sant bilde av et nordnorsk lokalsamfunn. Hele serien er jo oppspinn. Derfor kan den ikke uttrykke noen sannhet om annet enn opphavsmennenes holdninger. Og serien er ikke annet enn en presisering av hovedstadens rådende oppfatning av hva som er normalt, og hvor i Norge det er riktig å bo. 

Opplegget i Marerittet er hentet fra folkevisa om Åsmund Frædgegjæva: Våre helter blir sendt ut til Trollebotn av en eller annen grunn, og må kjempe for livet mot noen fryktelige vesener fra underverdenen. 

Overalt ellers i verden finner du ut hvem fortelleren, eller i dette tilfellet filmskaperen er i det øyeblikket han eller hun forteller hvem trollene er. Her i språkstridens land avslører filmskaperen seg i det øyeblikket trollet åpner munnen og begynner å snakke. 

Det norske filmmiljøet har i alle år hatt ett hovedbudskap: Det normale er å bo på Oslo Vestkant. Om du sokner til strøket rundt Norsk Film på Jar eller TV-huset i Oslo 3 har liten betydning. Bare du holder deg unna Oslo Østkant. Der bor nemlig forbryterne og alkoholmisbrukerne. Hvis du ikke blir overbevist av norsk film, kan du gå i teatret og høre det samme der. 

I de seinere åra har Oslo Byfornyelse skapt forstyrrelser i dette verdensbildet. Nå er det så mange bad på Grunerløkka at også filmskapere kan trives der. Og siden reisebudsjettene har blitt større, har de funnet opp en ny sjanger. Nemlig distriktsmarerittet. 

Det forrige distriktsmarerittet var en tiljublet film som heter En håndfull tid. Her vandrer to søte, unge Østlandsskuespillere til et vilt og vakkert lite sted som heter "Vestlandet". De skal ha barn, og behersker det som kalles Østlandsk Normaltalemål perfekt. Men så forviller de seg over fjellet til dette "Vestlandet". På smale fjellhyller over trange fjorder bor de lokale trollene. De snakker dialekt, er vanvittige prosjektmakere eller gåtefulle og farlige. På grunn av innavl gjennom generasjoner har de avlet skurvete, halvgale barn som knapt kan snakke dialekt engang, har utstående ører og og truende bevegelser. Det eneste positive med disse vestlendingene er at de henger seg i løypestrengen før de får skadet de normale menneskene fra Østlandet. Når det likevel går ille med østlendingene, må det skyldes at de i det hele tatt reiste hjemmefra. 

Distriktsmareritt nummer to er altså det som skal gå i fjernsynet tre lørdagskvelder til. Her er alt helt normalt: Bo Hermansson spiller som vanlig regissøren, Kjersti Holmen spiller som vanlig den litt for sunne normaljenta. Han rare svensken spiller som vanlig den rare svensken. Og Minken Fossheim spiller som vanlig hun søte som dukker opp litt etter hvert. 

Når mennesker som behersker Østlandsk Normaltalemål tar sjansen på å reise hele ett hundre mil nordover fra Marienlyst, er det ikke annet å vente enn at de møter en serie avstumpete og primitive halvidioter, som oppfører seg avvisende og brutalt. Det er bare den vakre innflytterlæreren som kan si en sammenhengende setning. For hun behersker også Østlandsk Normaltalemål. Slik alle tilregnelige mennesker hjemme på Oslo vestkant gjør. Spenningsmomentet er selvfølgelig hvorfor en så normal person ikke har rømt fra det fryktelige lille stedet som heter Nord-Norge med første hurtigrute. Siden hun blir, kan hun ikke ha rent mel i posen. Dessuten er det spennende om hun får han rare svensken til køys, og om hun har innlatt seg seksuelt med de lokale bavianene før de normale kom til bygda. 

Siden Marerittet følger oppskriften fra den gamle middelaldervisa om Åsmund Frægdegjeva er det helt galt å kreve at serien skal gi et korrekt bilde av et nordnorsk bygdesamfunn. Serien gir en krystallklar framstilling av sentrale holdninger i Norges hovedstad. Mer kan man ikke kreve av ny norsk samtidsdramatikk. Dette gjør Bo Hermanssons Marerittet til den perfekte oppsummering av Norges kulturelle og politiske situasjon nå helt på tampen av 80-tallet. 

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.