1989.09.19 Det Norske Kammerkor Bound for bygda

Bygdesponsekultur

Det Norske Kammerkor var et  friskt pust i norsk musikkliv, ikke minst på grunn av den fargerike dirigenten Per Oddvar Hildre.

På denne plata var tekstene skrevet av min gamle venn Geirr Lystrup. Anmelderen er altså gruelig inhabil. Til gjengjeld forsøker han å være riktig ekkel. Med god grunn, mener jeg fortsatt.

Det paradoksale er at dette rurale forsøket på å etterlikne østeuropeisk statskunst kom bare to måneder før Berlinmurens fall. Av og til er skjebnen en større ironiker enn den mest perfide forfatter. I dag sitter vi bare igjen med sånn sponsekunst. I bøtter og spann. 

Siden dette er en plateanmeldelse, ligger det noen anvisninger om musikkeksempler til teknikeren igjen i teksten. Sånn skrev vi manus den gangen. 

Bound for bygda

LP med Det norske Kammerkor. 

Dir: Per Oddvar Hildre. Tekster: Geirr Lystrup. Sponset av Norges Bondelag og Felleskjøpet

Magne Lindholm Notabene NRK P2  

19.09.1989


Det er sjelden man må trekke inn moderne statsvitenskap når man skal fordøye en korplate. Men når Det Norske kammerkors nye plate "Bound for bygda" havner på tallerkenen er det helt nødvendig. Teknisk og klangmessig er plata er en av de beste korinnspillinger som er gjort i Norge. Kunstnerisk er den provoserende uinteressant. Hvorfor? 

Under Per Oddvar Hildres uortodokse ledelse har Det Norske Kammerkor utviklet seg til å bli et av Norges fremste kor. Så gode er de at mannen bak Swingle Singers, Ward Swingle, er en helt naturlig samarbeidspartner. Mange av sangerne holder soliststandard. Derfor tjener koret stort på det isnende klare lydbildet produsenten Erik Hillestad har lagt opp til. 

"Bound for bygda" er et prosjektarbeid, laget i samarbeid med aksjonen "Ny giv for bygdeliv", som de sentrale landbruksorganisasjonene står bak. Og skal vi tro denne plata, består den nye given i norsk bygdeliv i å synge amerikanske standardlåter med norsk tekst. Det blir aldri helt klart om denne bygda befinner seg i Norge eller i Sør-Dakota. 

Korets faste huspoet Geirr Lystrup passer utmerket til oppgaven: han skriver veldreide tekster på nynorsk, er bondevenn og ekspert på temaproduksjoner. Desssuten har han utviklet en egen sjanger i norsk visesang, nemlig den såkalte kristenpornoen. Den består av velpolerte tekster med små vitser om de to som skal sammen sitte. De skal bevise på den minst mulig støtende måten at også sangere som kommer fra kristelige ungdomskor er i besittelse av hormoner:

s1 k 3: John Deere: 

inn: 1.vers: Å johnny. å johnny... 

ut: fades ned på: Skal vi tromle, ja då...... ca 27 sek. 

Selvfølgelig er det naturlig å synge om befruktning når man sponses av landbrukssamvirkets felleskontor. Men når det dufter mer av osten enn av erotikken må det være en misforståelse at erotikken får seks sanger,mens osten får bare to. 

Kanskje skal blandingen av erotikk, rock og ragtime lokke folk tilbake til bygds igjen? Der blir de sikkert lykkelige, for i følge Norges Bondekvinnelag og Lystrup er bygdesamfunnet den rene idyll. Her er det bare bunaden, bjørkeløvet og en enslig bygdeslakter som mangler. 

Dessverre har vi hatt fremragende bygdediktere her i landet før. Som f.eks. Tor Jonsson og Alf Prøysen. En av grunnene til at de blir husket, er at de viste fram bygda som et konfliktfylt sted. Men så ble de da heller aldri sponset av Norges Bondelag og Felleskjøpet. 

Og her må vi tilbake til statsteorien. Det som skiller den norske staten fra nesten alle andre statsapparater er at den ikke er bygd på generaler og erobringer, men på folkelige organisasjoner som arbeiderbevegelsen, avholdsbevegelsen og bondelaget. Gjennom kampanjen "ny giv for bygdeliv", som står for både ide og finansiering, er "Bound for bygda" det nærmeste vi kommer norsk statskunst. 

Og dermed faller brikkene pent på plass. I Øst-Europa, der de kan dette faget bedre enn oss, er det aldri noen grunn til å klage på kvaliteten til de offisielle kunstnerne. Men de må pent holde seg innenfor det sømmeliges grenser, de må aldri eksperimentere med noe nytt, og de må være harmoniserende i all sin ferd. Akkurat som Det Norske Kammerkor. La oss høre dem i en dypt konservativ hyllest til det norske ættesamfunnet: Det unge paret gleder seg til å befrukte hverandre under tuntreet for å bringe slekta videre. Det eneste nye siden Håvamål er at hymnen er skrevet av Michael Jackson, og at jentene som fikk odelsrett i 1965 nå er kommet i fødedyktig alder. Derfor er det hun som er den aktive part, og tar sædgiveren så mjukt, så mjukt i handa:

s1 k2: Linda mi 

inn: begynnelsen 

ut: etter "kom hit og sjå linda mi (2.gang) ca 1.45 

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.