1989.05.03 Fjernsynsteatret Av hensyn til rikets sikkerhet

Ikkevold-saken i Fjernsynsteatret

Ikkevold-saken er en av de store skandalene i norsk rettshistorie. Redaksjonen i den pasifistiske avisen ble tiltalt for spionasje fordi de skrev konkret om militære installasjoner. Heldigvis ble de frikjent i Høyesterett. 

Etter frikjennelsen ble det laget en film om dette av Fjernsynsteatret, og det er den som omtales her.

Er det forresten noen som husker Fjernsynsteatret? Det var noe vi hadde før såpeseriene invaderte TV-skjermene, og omdefinerte  begrepet "Norsk dramatikk" til tåpelige forviklingsserier.

Fjernsynsteatret


Instruktør: Tore Breda Thoresen

NRK P2 05. 03. 1989


Jeg tror det finnes mennesker i norsk teater som mener at teateret skal være engasjert. Da er det interessant å se at de velger å kjempe for saker der de garantert slipper å ha motstandere: De bekjemper kvinnemishandling eller AIDS, hvis de da ikke tar opp arbeidskonflikter som er både ett og to hundre år gamle. 

Sett i lys av dette var det riktig vågalt av Fjernsynsteatret å sette opp stykket "Av hensyn til rikets sikkerhet", om den forholdsvis ferske saken mot Ikkevold-redaksjonen. Som sto anklaget for spionasje i 1985. Men altså ble frikjent i Høyesterett i 1987. 

Det siste er svært viktig, og sikkert en grunn til at forsvaret stilte villig opp i produksjonen. Og vi kan notere vår første konklusjon: Norsk samtidsdramatikk venter på å få klarsignal fra Høyesterett før sverdet blir kvesset. Akkurat så modig er man. 

Men noen tusen forsvarsvenner ergret seg sikkert foran TV- boksen i går. Så til NRK å være var dette riktig vågalt. 

Ingen kan beskylde stykket for å være balansert. Både fortellerstemmen, synsvinkelen og skuespillervalget sto på de spionanklagete fredsvennenes side. Per Jansen spilte politimester Arne Huuse, og dette er norsk teaters måte å si fysj, fysj, ekkel person på. Aktor var den arrogante Jan Hårstad, og heltene fra Ikkevold var unge, nyvaskete, sjarmerende og heldige. 

Summen ble et klassisk helteeventyr om askeladdene som vant over det stygge militærtrollet, De satt til og med fanget i Berget det Blå en stund, eller rettere sagt Oslo Tinghus, og skalv av skrekk før alt gikk bra til slutt. 

Her grov man ikke i sjeler, Derimot grov man fram alle resultatene av Ikkevolds undersøkelser om norske militæranlegg, og viste dem på skjermen. Det er det man kaller en "bred oppfølging"i journalistkretser. Helt i tråd med Ikkevolds ønske om å drive etterretning , ikke på Sovjets, men det norske folks vegne. Og her tror jeg stykkets viktigste kvalitet lå: Det var enkel folkeopplysning om forsvarsspørsmål. Effektivt og greit anrettet, på opposisjonens premisser og uten de store dybder. 

Mer er det ikke å si om selve stykket. men det er mye igjen å si om kunsten. Det første er at skal man først ha politisk dramatikk i Norge, ligger "Av hensyn til rikets sikkerhet" absolutt på grensa. Snillere stykker kan man ikke tillate seg, uten at resultatet blir et velmenende gjesp.. 

Først og fremst sier "Av hensyn til rikets sikkerhet" noe om manglene i norsk journalistikk: dette skulle ha vært laget som et dokumentarprogram. Men på grunn av journalistenes totale fiksering på de bitte små moralske fortellingene de kaller "nyheter" må man belaste de kunsteriske budsjettene med dypere reportasjer. 

Da står kunsten i fare for å gi fra seg sin viktigste kapital, nemlig formen. En god kunstnerisk form er ikke alltid en mest mulig effektiv og pedagogisk form, slik Tore Breda Thoresen hadde lykkes langt på vei med. Gjennom formen signaliserer kunsten at den rykker seg ut av det daglige vanegjengeriet. Derfor kan vi ta opp livets viktigste ting. Og atomkrigen er en viktig ting. Men gårsdagens utrykking var ikke først og fremst kunstnerisk begrunnet. 

I norsk kultur har vi en farlig arv, og det er tendensen til at kunsten engasjerer seg i en masse saker som burde rettes på. Og når denne tradisjonen kombineres med statsstøtte og mangel på mot, kveles kunsten i en lummer luft som stinker av gode hensikter. Her var gårsdagens fjernsynsteater et vennlig lite forsøk på å åpne litt på vinduet, fordi man våget å koste på seg en motstander eller to. men det er jo litt komisk at man må vente på Høyesterett før man maner til opprør. Men dette var jo svært venstreorientert? Det måtte det være. For man får aldri folk til å lytte til et eventyr som er fortalt fra trollets synsvinkel. likevel hadde det vært svært interessant, sånn rent teoretisk, å se et tilsvarende stykke fra Forsvarsdepartementets skrivestue. Men det vil aldri komme. For der i gården har man Forsvarsbudsjettet, og det er mye mektigere enn Fjernsynsteatret. 

 

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.