1989.03.30 Jose Donoso De dødes ø

Jose Donoso

Jose Donoso (1924-1996) var en av Chiles største forfattere. Han levde lenge i eksil. Flere av hans beste bøker er oversatt til norsk, som Sommerboligen, Den søndagen og De dødes ø

Magne Lindholm NRK P2  30 .3. 1989

Jose Donoso: De dødes ø

Gyldendal 1989


"De andre vant krigen. Men vi hadde de beste sangene" sa engang humoristen Tom Lehrer om den spanske borgerkrigen. Det samme kunne han ha sagt om kuppet i Chile i 1973. I begge tilfelle gikk folkefrontene syngende mot et sviende nederlag. Og kanskje var det sangene som gjorde begge de tragiske hendelsene til venstrefløyens favorittmyter. 

Myter kan være gode å ha i avmektige stunder. men skal man begynne å handle i virkelighetens verden, må man begrave dem. Og det er denne triste handlingen som finner sted i den chilenske forfatteren Jose Donosos nyeste roman "De dødes ø", som nettopp er kommet på norsk. 

"De dødes ø" handler om den trettifire år gamle sangeren Manungo Vera, som har gjort stor suksess med å synge chilenske kampsanger i sitt trygge europeiske eksil. Hvis han hadde vært litt eldre, kunne han ha vært en Victor Jara i landflyktighet. Men så mister Chile nyhetens interesse. karrieren går i stå og sangeren overmannes av en voldsom øresus. det er stillehavets bølger som kaller , og han reiser tilbake til Chile. Det er midt på åttitallet. Diktaturet har blitt litt slappere, motstandsbevegelsen synlig og tilværelsen er voldelig på en triviell måte. 

I Santiago dumper sangeren midt opp i begravelsen til Mathilde Neruda, den store radikale poetens enke. På likvaken, dukker også all slags kulturelle og opposisjonelle venner dukker opp. De vet alle at i samme øyeblikk som kisten senkes i jorda, er også de kjære mytene fra 1973 døde og begravet. Men det kan ingen si rett ut. For nå gjelder det å manøvrere seg inn i politisk posisjon. Andres taushet skyldes ekte sorg. men i dagens Chile er det svært vanskelig å skille sorg og politikk. 

 Dette spillet skildrer Jose Donoso med en gjennomtrengende, sorgmunter ironi. Men hvem er så denne forfatteren som går i mytenes egen begravelse? 

Han er chilener, og har tilbrakt 18 av sine 55 år i eksil. Nå har han vendt hjem, og er anerkjent som en av latin-Amerikas aller største forfattere.Her i landet står han helt ufortjent i skyggen av publikumsfavoritter som Gabriel Garcia Marquez og Isabel Allende. Donoso har et roligere gemytt enn disse to. Han likner mer en lun gammel sjakkspiller enn en sirkusdirektør. Hans tenksomme prosa likner en sildestim under vann: Det glitrer ustanselig i formuleringene. Men det oppdager du liksom litt på etterskudd, fordi overflaten er så tilforlatelig. 

Med sin dypt menneskelige ironi klarer Jose Donoso å skrive en slags dobbelt roman: Den er både humoristisk og dypt tragisk på samme tid. Den inneholder en skarp politisk analyse og en håndfull bredt tegnete menneskeskjebner. Og ikke minst forteller den hvordan det er å leve i et samfunn som er preget av portforbud og torturister, samtidig som livet kan være nokså greit hvis man bare vet å innrette seg og ikke er altfor fattig. 

Scenen er altså en likvake: En kommunistisk nobelprisvinners enke skal begraves. Og dette klassiske utgangspunktet for situasjonskomikk utnytter Jose Donoso i fullt monn. Hans litterære spesialitet er å obdusere småborgere og maktglade mennesker. Her har den store finansmannen vokst opp med et kjede av narresmokker rundt halsen, og den beregnende kommunistlederen er livredd for at den dødes siste vilje skal bli kjent: Hun ville nemlig ha en radikal prest til å lese messe over seg. En messe er ille nok. Men med en konservativ prest hadde vært OK. for kommunisten. En radikal prest ville derimot ha bevist at kirken hadde tatt ledelsen i motstandsarbeidet, og noe slikt må unngås for enhver pris... 

Joso Donoso har også sans for de mer sympatiske kvaler: For den ekte sorgen, for Nerudas oversettervenn som må innse at brevsamlinga hans har større verdi en sitt eget livsverk. For ungdomskjærestene som møtes igjen etter hvert sitt eksil. For tomheten hos verdensstjernen som endelig møter den virkeligheten som har gjort ham berømt. Og i tillegg må Manungo Vera stadig ringe hjem til sin sure lille sønn, som sitter på det dyre og kjedelige Holiday Inn -hotellet og ser Dallas på video... Men den enslige far kan ikke komme, for han er innhentet av portforbudet. 

Slik er "De dødes ø" full av møter mellom en dypt symbolske situasjoner og beklemmende konkrete forhold. Det gir en slående effekt: Romanen blir en slags avrusningsprosess. 

Man kan ikke nekte for at både den latinamerikanske magiske prosaen og et politisk engasjement kan fungere som et romantisk rusmiddel. Både for oppstemte latinamerikaelskere og den jevne elsker av den gode roman vil jeg anbefale et møte med Jose Donoso. Hans kloke prosa stryker over vår tids ru hud, som for å vekke leseren fra mytenes vakre drømmeverden. 

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.