1976 Viser Paxleksikon

Leksikonartikkel i Paxleksikon, utgitt 1976

Leksikonet er lagt ut på nett. Klikk her for å gå dit. 

Ei vise er et strofisk dikt med strofisk melodi. Også salmer, nasjonalsanger o.l. er viser etter formelle kriterier. I vanlig språkbruk snakker vi om en sang når innholdet er av ideologisk eller høytidelig art, (kampsanger, åndelige sanger), eller når diktet er beregnet på å synges kollektivt (allsang). Vise kommer av det gammelnorske vis, som betyr måte, tilstand. På tysk har vi det samme ordet i Weise, som betyr både måte og melodi.

De første eksemplene på vår moderne visetradisjon finner vi i trubadurdiktningen og i franske danseviser fra 1200-tallet. De siste dannet forbildet for våre tradisjonelle middelalderballader. Trubadurdiktningen oppsto i Sør-Frankrike ca. år 1100. Trubadurene både diktet, komponerte og framførte sine egne verker, og ble dermed forløpere for dagens typiske visesangere. Trubadurdiktningen bygde på kirkelige hymner som kaltes troper. Trubadur betyr antakelig tropedikter.

De eldste visene vi finner i Norge er bevart ved muntlig overlevering. Dette har ført til at hver vise finnes i en rekke varianter, og at opphav og opprinnelig utforming er ukjent. Slike viser fikk navnet folkeviser under nasjonalromantikken. Folkevisene skulle være et uttrykk for folkekarakteren (”Volksgeist”) og var diktet kollektivt. Denne teorien var med på å skape en ideologisk basis for etablering av nasjonalstater i Europa, men er forlatt av seriøs folkeminneforskning i dag. Den har fortsatt stor innflytelse gjennom skoleverk og folkevisesamlinger. De fleste norske folkevisesamlinger er redigert i samsvar med nasjonalromantisk ideologi og sensurert etter forrige århundres moralnormer. De er derfor i dårlig samsvar med levende tradisjon.

De muntlig overleverte visene har flere hovedformer:

a) Ballader. Disse kan ha religiøst innhold eller handle om troll, kjemper eller historiske hendelser. De er gjerne norske varianter av europeiske middelaldermotiver. Balladene har mange vers og nesten alltid refreng.

b) Dyre- og skjemteviser. Disse er gjerne av nyere opphav. De finnes i alle lengder og varianter, fra ballader i gammel stil til politiske og erotiske ytringer av sterkeste slag. Denne visetypen har vært og er populær på folkemunne, men er tilsvarende grovt sensurert av innsamlerne.

c) Stev og slåttestev. Stev er småvers av forholdsvis ny dato, diktet i to faste verseformer, gammelstev og nystev. Hver stevtype har sitt sett melodier, og alle stev passer til alle melodier av samme type. I tradisjonell stevjing er det mye rom for improvisasjon. Middelalderdiktet ”Draumkvedet” er ikke en ballade, men ei rekke gammelstev. Slåttestev er stubber som synges til slåttemelodier.

Skillingsviser er viser laget for salg. De er et produkt av boktrykkerkunsten og kapitalismens framvekst. Svært mange er laget av profesjonelle tekstforfattere og utgitt av spesielle viseforlag. Skillingsvisene hadde sin glansperiode fra begynnelsen av 1800-tallet til radioen ble alminneligutbredt. De representerte et brudd med den eldremuntlige tradisjonen og fortrengte store deler av denne. Skipingsvisene var skrevet på dansk eller svensk, fulgte standariserte formskjemaer og gikk på mellomeuropeiske dur- og mollmelodier.

Som en krysning mellom skipingsviser og gamle tradisjonelle viser finner vi bygdevisene. Disse er skrevet på nynorsk og har kjente forfattere. De er et produkt av nasjonalromantikken og økt folkeopplysing.                                                                                         

Visenes funksjon

Nesten alle samfunnsgrupper har sine egne viser. Det kan være yrkesgrupper, geografiske, religi­øse, politiske eller sosiale grupper. Ved siden av den rene underholdningsfunksjonen har visene ofte en viktig plass i gruppas kulturmønster. De er deler av gruppas ritualer, forteller om forhold innen gruppa og slår fast hva den er samlet om. Eksempel: Nasjonalsanger, nidviser om politiske motstandere, religiøse viser, mange rallar- og sjømannsviser. Ideologiske grupper har vanligvis propagandasanger til vervingsformål. Eksempel: ”Kom kom kom til Frelsesarmeen”, ”Internasjonalen”.

Spesielle viser er også knyttet til spesielle anledninger. De vanligste gruppene er:

a) Arbeidssanger (shanties, oppsang for steinbryting). Visene kan være direkte knyttet til arbeidsoperasjonene, eller de brukes som tidtrøyte under rutinearbeid. Den siste tradisjonen er nesten utdødd i dag, mye på grunn av motorstøy, radio og muzak.

b) Kalendarisk sangtradisjon. Bortsett fra julesanger er denne tradisjonen fattig i Norge. Den er gjerne knyttet til opptog og årstidsseremonier. Det er for tida en svak tendens til nyetablering av slike tradisjoner på tradisjonelle sosialistiske demonstrasjonsdager som åttende mars og første mai.

c) Sangtradisjon ved ulike stadier i livet. Her er barnesangene den betydeligste gruppa, men konfirmasjonsviser, bryllupsviser og andre festviser blomstrer også friskt.

d) Ritualer rundt kjønnsliv og alkoholkonsum. Den kommersielle popmusikken er fullstendig dominert av danseviser om kjønnslig tilnærming. Mislykkes tilnærminga kan i alle fall mennene ty til drikkevisetradisjonen, som vanligvis forteller at flaska er bedre enn jenta.

De nevnte visetradisjonene er blitt betydelig svekket av massemediene og underholdningsindustrien. De har likevel overlevd, gjerne i et vekselforhold der industrien og tradisjonen tar elementer fra hverandre.

Visebegrepet er ovenfor brukt i vid betydning. Vanligvis blir ordet bare brukt om tekster med et forholdsvis enkelt og folkelig innhold. Også hvis vi tar med en slik avgrensning, har viser en sentral plass i de fleste lands litteratur. I Norden har diktere som Carl Michael Benmann, Evert Taube og Alf Prøysen vært med å gjøre viser til en hjørnestein i den nasjonale poesien.

Fram til visebølgen i 60-åra har det profesjonelle visemiljøet her i landet hovedsakelig vært knyttet til kabareter og revyteatre.

Viser i dag

I begynnelsen av 60-åra slo en blanding av tradisjonelle og politiske viser gjennom i popmusikken i USA. Dette førte til en oppblomstring av viseinteressen i hele den vestlige verden. I Norge var denne bølgen først dominert av angloamerikanske og svenske forbilder, men det ble raskt dannet en norsk variant av bølgen, med ei rekke profesjonelle artister og en mengde amatører.

I 60- og 70-åra var visene en viktig bestanddel i popmusikken, de hadde en voldsom oppblomstring i politiske og religiøse miljøer. Den store visebølgen er på retur i dag.

Viser som politisk våpen

Viser er velegnet til å spre propaganda. Før massemedienes tid holdt mange makthavere seg med egne visediktere som ledd i propagandaapparatet. Skipingsviser, salmer og patriotiske sanger har også en viktig propagandafunksjon. Fordi viser er lette å produsere og spre, har de også vært et tjenlig våpen for undertrykte grupper.

Det er bevart få folkelige politiske viser fra middelalderen. Fra de tyske bondekrigene på 1500-tallet er det bevart et stort materiale. Den voksende arbeiderklassen har skapt en rik visetradisjon, både gjennom direkte politiserende sanger og skildringer av arbeidsforhold (f.eks. rallarviser).

Mange nasjonale minoriteter bruker visetradisjonen for å beholde det kulturelle særpreget, eller som et ledd i kampen for politisk løsriving.

Her vil det kulturelle særpreget i visene gjerne være en politisk faktor i seg sjøl, uansett om teksten er direkte politisk. En slik bruk av viser finner vi f.eks. i Irland, Katalonia og til dels hos samene.

Den mest kjente sosialistiske visekampanjen er ”den nye chilenske sangen” under Allendes regjeringstid i Chile. Denne bevegelsen bygde på tradisjonelle instrumenter og melodier, gjerne av indiansk opphav. Bevegelsens forbilde var Violeta Parra (død 1967), og den ledendeartisten Victor Jara. Militærkuppet i 1973 stoppet bevegelsen. Jara ble drept og musikken ble forbudt.

I Norge var visebølgen på topp i tida rundt og like etter folkeavstemninga om norsk medlemskap i EF i 1972, og var da også en politisk faktor. De norske politiserende visene har stort sett forkynt en blanding av populisme og sosialisme.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.