Journalistikk, marked og historiefortelling

Dette er et av kapitlene i "Sakprosa i skolen". Boka er utgitt av Landslaget for Norskundervisning på Fagbokforlaget. Den er en blanding av lærebok, vitenskapelige analyser og tekstsamling til analyse. Den bygger på et prosjekt som skulle etablere en norsk sakprosa-kanon. 

Forsøket på å lage en kanon (med lang a, den er ikke til å skyte med) synes jeg er ganske tåpelig. Men ellers er boka en flott samling gode analyser av interessante fagprosatekster. 

I mitt bidrag analyserer jeg en reportasje fra innvandrerbydelen Rosengård i Malmø, (Aftenposten), et intervju med dronning Sonja (A-magasinet) og et portrett av den narkomane Linda, som kom seg ut av rushelvetet (Allers).

Forlagets presentasjon ligger her. 

Her er et utdrag: 

Journalistikk, marked og historiefortelling

Noen mener at journalistikk består i å samle og spre opplysninger om viktige forhold i samfunnet. Men det er bare en bitte liten del av journalistikken som er slik. Mesteparten av journalistikken går ut på å fortelle historier. Hvis man leser disse historiene nøye, kan man finne ut mye mer enn hva historien handler om. Måten de er fortalt på viser hvordan mediet ønsker å presentere seg for leserne, hvilket marked mediet henvender seg til, og hva slags budskap som bakes inn i fortellingen.

Nyhetsmedienes historier er sjelden fortalt fra begynnelse til slutt. Som regel møter vi bare et lite utsnitt, som gjerne er den mest dramatiske delen av historien. De korte nyhetsmeldingene er gjerne små fortellingsbrokker. Det som skjer før og etter, må vi legge til selv.[1] Mediebruk likner altså på å legge puslespill. Puslespillene blir ikke mindre krevende av at de fleste medietekster kombinerer bilder, lyd, musikk, film og ord.

Medienes tekster består av mer enn bare ord. Dette bør ikke overraske noen, for ordet tekst har samme rot som ordet tekstil. Det er det latinske ord for vev. En tekst er en sammenfletning av ulike meningsbærende elementer.

Når vi ser på medieutviklinga ser vi at nye medier har åpnet for stadig mer avanserte flettverk: Bedre trykkemetoder førte til at trykte tekster fikk bilder. Radioen kom med både ord og musikk. I fjernsynet har man både tekst, tale og lyd. I tillegg ble bildene levende. På Internett ligger alle mulige tekstelementer i samme kanal. Vi kan til og med få innholdet til å forandre seg ved å klikke på lenker. Alle sidene på nettet er knyttet sammen til et verdensomspennende flettverk: World Wide Web. Dette gjør verdensveven til en hypertekst. Dataspråket på verdensveven heter da også HTML, HyperText Markup Language.

Når nye medier blir innført, etterlikner de gamle mediene de nye for ikke å bli utkonkurrert. Da fjernsynet kom, etterliknet avisene fjernsynet både i skrivemåte og layout. I dag etterlikner aviser og fjernsyn SMS og nettkultur for å overleve. Som regel fører slike tilpasninger til at medietekstene blir mer kompliserte. Dette kan mediene gjøre fordi brukerne er vant til å orientere seg i sammensatte tekster. I 2008 brukte gjennomsnittsnordmannen 7 timer og 24 minutter på medier hver dag. Det er ikke rart vi blir vant til avansert medieretorikk, for vi øver oss på mediebruk mer enn vi jobber.[2]

Når vi skal analysere massemedier derimot, må vi stoppe opp og legge nøye merke til hvordan elementene i flettverket er satt sammen. I dette kapitlet skal vi se hvordan dette gjøres i tre journalistiske tekster. Alle er varianter av reportasjesjangeren. Den første er en reportasje fra Rosengård i Malmø, som har stått i Norges største abonnementsavis Aftenposten. Den andre er et intervju med Norges dronning, som sto i Aftenpostens helgebilag A-magasinet. Den tredje er hentet fra ukebladet Allers, og er en reportasje om en narkoman mor som har klart å slutte med misbruket. Tekstene handler om svært ulike temaer, og står i medier som presenterer seg for markedet på ulike måter.

Journalistiske tekster handler ikke bare om hendelser i verden. De handler også om seg selv, og om journalistene som lager dem. Mediene har et image de må vedlikeholde kontinuerlig, gjennom de produktene de forsøker å selge. Det er alltid fornuftig å trekke inn markedssituasjonen når man skal analysere journalistikk. De tekstene vi skal se på her, kan derfor regnes som eksempler på hvordan ulike medier ønsker å presentere seg i forhold til markedet. Dette gjør de blant annet ved å fortelle sine historier på vidt forskjellige måter.

På besøk hos De Andre

En abonnementsavis som Aftenposten er solgt til leserne på forhånd. Den trenger derfor ikke være like sensasjonsorientert som løssalgsavisen VG, som for øvrig eies av samme selskap som Aftenposten, Schibsted. Ca 70 prosent av inntektene i en avis som Aftenposten stammer fra annonser. Det abonnentene betaler dekker stort sett bare trykking og distribusjon. Mange medieforskere regner derfor selve avisinnholdet som gratis og annonsefinansiert. Siden annonseprisene blir høyere jo større opplaget er, er det redaksjonens oppgave å skaffe mange abonnenter og holde på dem. Aftenposten markedsfører seg som avisen som gir ”Solid bakgrunn for enkelte meninger.” Det er viktig for avisen å overbevise leserne om at de gir bakgrunnsinformasjon man ikke finner andre steder.

Alle aviser ordner stoffet sitt i seksjoner som nyheter, utenriks, sport og reiser. Dette er nødvendig for å finne fram i avisen. Disse seksjonene er også tolkningsanvisninger. Når en reportasje står i kategorien ”Innsikt”, leses den ikke som underholdning. Her skal journalistene gå i dybden.

En avisreportasje er som regel en avansert grafisk mosaikk. Slik er det også i Aftenpostens reportasje fra drabantbyen Rosengård i Malmø. Øverst på første side står det journalister kaller nyhetsknaggen: En uttalelse fra FrP-leder Siv Jensen om ”snik-islamisering”. Som eksempel bruker hun nettopp Rosengård. Dermed drar Aftenpostens reportere dit for å se om det stemmer. Alle saker i et nyhetsmedium trenger en slik nyhetsknagg, men det er sjelden den er så klart presentert som her.

Oppslaget går over tre sider. På disse sidene finner vi en lang hovedtekst, ti fotografier, seks billedtekster, en overskrift som også fungerer som ingress, en presentasjon av fotografen og journalistene, to faktabokser og tre sitater som er trukket ut av hovedteksten slik at de også fungerer som overskrifter. Inne i hovedteksten er det sju mellomtitler (med feit skrift) og tre avsnitt som er uthevet med feit skrift. I tillegg kommer seksjonsnavnet Innsikt.

Til sammen er dette 35 ulike grafiske elementer. Går vi inn i hovedteksten møter vi atten mennesker som oppholder seg på minst ti ulike steder. De sier noe forskjellig alle sammen. Det finnes ikke noe sammendrag som oppsummerer alt dette. Det skal leseren gjøre selv.

Når vi leser en avis, begynner de færreste øverst til venstre på siden for å lese alt. Vi hopper som regel rundt i denne rekkefølgen: Bilde, billedtekst, tittel, ingress (innledningen til artikkelen, som står i feit skrift), og så ut av artikkelen. Det er bare de spesielt interesserte som leser hele hovedteksten.

(...Fortsetter i boka)


[1] I denne teksten bruker jeg både ordene historie og fortelling. Det er ikke det samme, for samme historie kan fortelles på flere måter. Historien er den ”grunnhistorien” vi kan rekonstruere ut fra teksten. Den er kronologisk ordnet, og i vår kultur likner den som regel på et eventyr. Fortellingen er historien slik den blir fortalt. Vitenskapen om hvordan historier fortelles kalles fortellingslære eller narratologi.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.