Hva er en nettavis?

Dette er et av innledningskapitlene i boka Journalistikk i en digital hverdag, som  kom på IJ-forlaget/Høyskoleforlaget i 2008.  Den inneholder artikler som springer ut av det såkalte DigRe-prosjektet, som studerte redaksjonelt arbeid i digitaliseringens tidsalder. Her finner man tekster som både er av generell interesse, og tekster som gir et interessant tidsbilde fra prosjektperioden. Det siste er ikke minst interessant, siden alt forandrer seg så fort i digitale medier. 

Klikk her for å komme til forlagets presentasjon.

Mitt bidrag er en forholdsvis teoretisk betraktning over hva som skiller en nettavis fra en papiravis. Det er mye! Artikkelen kan derfor leses med utbytte også i år, neste år og året deretter. Minst. 

Her er et utdrag: 

Hva er en nettavis?

Helt siden de første nettavisene kom i Norge i 1995, har mange sett på nettavisen som en digital utgave av papiravisen. Det er imidlertid begrenset hva man kan forstå av et nytt medium ut fra forståelsesrammer som er hentet fra et eldre medium. Nettmedier er så spesielle at det er viktig å utvikle en egen, robust analysemodell for dem. Denne artikkelen er et forsøk på å bidra til å utvikle en slik modell, med spesielt fokus på nettaviser. Norske nettaviser blir brukt som eksempler.[1]

I artikkelen skal vi se på nettavisen som system, enkelte sider ved nettavisens økonomiske grunnlag, og trekke inn inn konsekvensene for journalistikken underveis.

Avisbegrepet

Ut fra sedvane kan man definere nettavisen som et nettsted som publiserer nyheter og annet journalistisk stoff, slik papiravisen gjør. Men en slik språkbruk er uklar. Ordet ”avis” brukes både om institusjonen, redaksjonen og det ferdige produktet. Det var praktisk da man snakket om papiravisen, men på nettet følges ikke disse størrelsene nødvendigvis ad. Vi beholder likevel ordet avis siden det er vanskelig å innføre nye ord, men noterer uklarheten.[2]

Hva er et medium?

I dagligtalen er også medium tvetydig. Ordet betegner både den fysiske bæreren av informasjonen, som papir, skjerm, harddisk, tid og lyd, og de sammensatte ”mediene” avis, fjernsyn og nettaviser, i tillegg til institusjonene som presenterer dem. Også ordet medium vil bli beholdt i sin uklare form, så betydningen må tolkes ut av sammenhengen. Ord som lagringsmedium og presentasjonsmedium er tekniske betegnelser.

Digitale medier er databaser

En nettavis er et digitalt medium. Digit er engelsk og betyr siffer.[3] Alle digitale medier er lagret og distribuert som datafiler, som er en serie tall. Disse digitale filene er organisert i en database. En database er en samling informasjon som er ordnet slik at et dataprogram kan finne og presentere utvalgte deler av informasjonen.

Alle digitale medier er lagret som databaser (Manovich 2001).[4] De består av datafiler med kryptiske navn. For å gi mening må filene ordnes og tolkes, slik at de kan avspilles av et program, som regel i en bestemt rekkefølge. Det er først gjennom presentasjonen at informasjonen får mening for brukerne.

Modulen

De enkelte elementene i en mediedatabase kan vi kalle moduler. I en nettavis kan en modul være en tekst, et bilde, en filmsnutt eller en annonse. Når vi leser nettavisen på vår datamaskin, setter nettleseren sammen de ulike modulene slik at vi ser en forside, en enkeltsak, en billedserie eller en filmsnutt. Ofte lastes annonsene ned fra en base som ligger et annet sted enn nettstedets egen base. Det vi møter når vi går inn på en nettside, trenger altså ikke være samlet fysisk på samme sted før det vises for brukeren. Alle brukere trenger heller ikke se de samme modulene, for visningen kan tilpasses brukerens bruksmønster eller IP-adressen.[5] Det betyr at nettavisen vises i mange ulike versjoner. Det gjør den mer lik et dataprogram enn en papiravis.

Siden alle modulene i databasen består av tall, kan de bearbeides ved hjelp av matematiske prosedyrer, såkalte algoritmer. Analoge medier har lenge brukt slike algoritmer under produksjonen. Det spesielle ved vår tids digitale medier er at den digitale bearbeidingen foregår helt fram til presentasjonen.

Lagring, presentasjon og distribusjon        

Analoge medier består også av moduler. Men artiklene i avisen ligger fastlåst til papiret. I film, fjernsyn og radio ligger lyd og bilde låst fast i et tidsforløp. I de analoge mediene er lagringsmediet identisk med presentasjonsmediet.

Et digitalt medium må presenteres på skjerm, eller spilles av, for å få mening. Skjermen er presentasjonsmediet. Med dette har vi bestemt det sentrale kjennetegnet ved alle digitale medier: I digitale medier er lagringsmediet skilt fra presentasjonsmediet.

Siden lagringsmedium og presentasjonsmedium er adskilt i digitale medier, er det mulig å ordne og presentere de samme modulene på mange ulike måter. Gjennom ulik presentasjon kan man lade de samme innholdselementene med ulike former for mening.

(....fortsetter i boka)


[1] Det empiriske utgangspunktet for artikkelen er et studieopphold i Aftenpostens nettavisredaksjon høsten 2005, med etterfølgende studier av norske nettaviser.

[2] ”Avis” er også et bransjepolitisk begrep, som det er knyttet en rekke økonomiske og juridiske ordninger til. Se Høst 2004.

[3] Ordet stammer opprinnelig fra det latinske digitus, som betyr finger. Man telte på fingrene.

[4] Analysen av digitale medier som databaser er hentet fra Lev Manovich The Language of New Media (2001). Manovich legger mest vekt på film, og skriver lite om nyhetsmedier.

[5] IP-adressen er den enkelte datamaskinens identifikasjonsnummer på nettet. Den viser ikke brukerens identitet, men inneholder en landskode som for eksempel kan utløse norske annonser på amerikanske nettsider.

Innholdet i artikkelen: 

Avisbegrepet

Hva er et medium?

Digitale medier er databaser

Modulen

Lagring, presentasjon og distribusjon           

Meningsproduksjonen

Lenkekjeder

Portalen som funksjon

Nettmedium = portal?

Nettavisens konkurransesone

Arkivet

Nettsamfunnet

Åpen og skjult interaktivitet

Gratismediets økonomi

Trafikkmåling som universell målestokk

Den lange halens økonomi

Oppsummering

Litteratur

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.