2006.12.21 Nøste

 NB dette er  ikke en "i dag"-epistel.


Nøste

En av de mørkeste kveldene i desember satt vi og trykket oss sammen. En gruppe skribenter og oversettere. Svartkledte, som alltid. Men denne gangen hadde vi en grunn. Vi hadde nettopp fulgt Nøste Kendzior til graven.

Selvfølgelig var vi fryktelig triste alle sammen. Dessuten var vi alle godt middelaldrende, og visste at vi levde våre liv som om de skulle vare evig. Så fikk vår venn og kollega kreft, og døde etter få måneder. Vi var skrekkslagne.

Blant skribenter sitter talene løst. Det var heller ikke vanskelig å finne gode ting å si om Nøste. Hun var en fremragende oversetter, og noe så sjeldent som både artist og kritiker. Språkmektig, produktiv og sta. En god venn og en flott dame, med en replikk som kunne drepe.  

Men hver tale tegnet et større og større paradoks: Hvordan kunne en så tøff dame vie sin tid til noe så mykt som poesi?  Poesien klang med også når hun uttrykte seg i prosa. Det var derfor den var så bra.

Jeg tror disse to sidene ved Nøste hadde en dyp sammenheng. Hun var slett ikke så tøff som hun kunne virke. Først og fremst var hun følsom. Hun eide den typen følsomhet som hennes favorittpoet Marja-Liisa Vartio beskrev i ”Kvinnen og landskapet”:

Det finnes ikke et steg, så lett et steg

At det ikke ville sette spor i meg

En slik følsomhet er både en gave og en byrde. Den åpner for evnen til å se verden med friske øyne. Den som eier denne følsomheten, må forsvare den. Den er truet fra alle kanter. De voldelige slår den ned, og de konvensjonelle hater den. Forfølgelsen av følsomheten er ekstra brutal i vår tids mediesamfunn, hvor erkjennelsen er devaluert og brukes som skillemynt på oppmerksomhetsmarkedet.

Den som møtte Nøste risikerte å bli både blendet og truffet av hennes treffende formuleringer. Men replikkunsten hennes var noe langt mer enn nordnorsk artighet. Hun markerte en grense, både i språket og sinnet, hvor det konvensjonelles elendighet ikke fikk lov å slippe forbi. Hun demonstrerte at tilværelsens mirakel er noe som må oppdages på ny og på ny, og at dette må prege både måten vi møter verden, og måten vi omtaler den. For en språkbruker er den største av alle forbrytelser å la erkjennelsens følsomme punkt tørke inn og gro igjen. Vissheten om dette var hennes gave, som hun ga videre til alle som ville lytte og ta imot. Nå lå den igjen blant oss, der vi satt forlatt, dypt inne i dødens desembermørke.

19. Desember 2006

Magne Lindholm

 

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.