2015.03.05 Sportsrøret

Klassekampen “I dag” 05.03.2015

I mine kretser er et mange som mente det ble vel mye av det gode under ski-VM. Det var ikke utøverne det var noe galt med. Problemet var sportsjournalistene. Hvordan kunne voksne mennesker servere så mye tomhjernet sprøyt i så lang tid?

Hva jeg svarte tier jeg om. Jeg jobber tross alt med journalistutdanning. Noen av de utskjelte har vært riktig flinke studenter. Men ettertanken meldte seg.

Sportsjournalistene følger svært få av de vanlige reglene for god journalistikk. De driver lite kildekritikk. De leter nesten aldri etter skjulte maktstrukturer. De stiller lojalt på arrangementene kildene har stelt i stand, og melder resultatet til oppsatt tid. Språket er fullt av klisjeer, og som regel går det på tomgang. De er hemningsløse nasjonale sjåvinister. En politisk journalist som oppførte seg sånn ville miste jobben på dagen.

Samtidig hadde NRK en markedsandel på 93,3 % under herrestafetten i Falun. Ingen politisk reportasje er i nærheten av slike tall. Alle redaktører vet at uten sporten vil selv den største avis skrumpe inn, og ende på Klassekampens størrelse.

Er det fordi det store flertallet i Norge elsker dårlig journalistikk? Da må folk flest være en slags idioter.

Et slikt svar er antakelig feil. Det er fare for at kilden til feilslutningen er sånne som meg, som underviser i journalistikk. Vi innprenter i studentene at journalistikken er en høyverdig virksomhet, som er kritisk, uavhengig og veldokumentert. Sportsjournalistikken har en mangelsykdom. Den tar for lett på fagets krav.

Hva skjer hvis vi snur bildet, og tar konsekvensen av at sportsjournalistikken er mest populær? Da blir sporten det normale, og den ”seriøse” journalistikken et unntakstilfelle. Pressehistorien forteller hvordan unntaket ble skapt. Det vi kaller journalistikkens høye idealer er resultatet av at journalistene har pålagt seg selv restriksjoner, fordi det er nødvendig når de nærmer seg maktstrukturer.

Når det er innspurt på stafetten er det ingen som spør etter maktstrukturanalyse. Da skal det heies.

Hvis det er sporten som er det normale i pressen, betyr det at det er feil å påstå eller kreve at pressen skal være en kritisk samfunnsaktør. Pressen må rett og slett regnes som en kanal som sprer all slags populært stoff. Det høyverdige flyter et sted i strømmen. Men selve røret er tilpasset et annet innhold.    

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.