2014.01.29 Klientkultur

Kulturminister Knut Olav Åmås og hans assistent Thorhild Widvey har foreslått at Kulturrådet skal stryke krimbøker fra innkjøpsordningen. Det har de fått mye kjeft for. Hvorfor ikke klappe i hendene i stedet? Alle som er interessert i seriøs litteratur har ergret seg over at krimsjangeren har fordrevet de fleste andre sjangre fra litteraturmarkedet. Er det ikke på tide at staten trer inn og bremser trivialiseringa?

Forslaget bygger på tanken at man skal støtte ”de som trenger det”. Det er en idé mange liker. Men det kan være første trinn i en prosess der litteraturen blir redusert til en statlig klient.

For å forstå hvorfor idéen om å bare bruke pengene på de ”trengende” er dårlig, må vi se på hva som gjør de nordiske økonomiene til en suksess. Ut fra tradisjonell økonomisk teori er de nordiske velferdsstatene er mysterium. De har høy skatt og høy trygghet, men likevel går økonomien godt.

Økonomen Kalle Moene har avdekket hvorfor. Han beskriver den skandinaviske velferdsstaten som et gigantisk forsikringsselskap. Det spesielle er at staten ikke bare bruker penger på de som nesten går til grunne. Staten forsikrer inntekten til normale mennesker med vanlige inntekter. Resultatet er ikke bare et trygt samfunn, preget av tillit og lavt konfliktnivå. Det gir også økonomisk gevinst, fordi vi får et fleksibelt arbeidsliv der det ikke er en katastrofe å miste jobben. Fagforeningene sier ikke nei til all nytenking, og dermed øker produktiviteten. Dette får økonomien til å blomstre, i strid med fantasiene til liberalistiske økonomer.

Hva har dette med krim å gjøre?

Nøkkelen til innkjøpsordningen er at den er automatisk. Ordningen er bygd på tillit, og virker som en forsikring for normale forlag og forfattere. Automatikken gjør den billig og målrettet. De dårligste bøkene nulles ut for å stoppe misbruk. Dette har lagt grunnlaget for en blomstrende norsk litteratur.

Hvis de blåblå begynner å skille ut enkelte sjangre forsvinner denne automatikken. Skjønnlitteraturen blir en økonomisk klient. For å finne ut hvem som lider så mye at de fortjener støtte, må store midlene overføres til et kostbart litteraturtilsyn, som skal sortere salgbare mord fra dikt om depresjoner. Resultatet blir en statlig, litterær sensur. Det er kanskje det de blåblå ønsker seg, når det kommer til stykket?


NB Ironivarsel!NB

Dette er en orientering til uvitende/utenlandske/framtidige lesere, som ikke skjønner at titlene i innledningen er bevist feilplassert: Thorhild Widvey er kulturminister i Erna Solbergs regjering fra høsten 2013. Knut Olav Åmås er statssekretær. Problemet er bare at det er Åmås som kan noe om kultur. Widvey har ennå ikke vist om hun skjønner noe som helst av departementets fagfelt. Jeg beklager sterkt  at det er nødvendig med dette ironivarselet.


Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.