2013.08.15 Metakunnskap

Klassekampen "I dag" 15.08.2013

Da jeg var student var vi veldig glade i metakunnskap. Det vil si kunnskap om hvordan ting blir laget, hvordan tekster er bygd opp, og om hva man påstår er kunnskap.

Slik metakunnskap brukte radikale studenter over hele verden til å underminere autoriteten til det konservative gubbeveldet. Det som doserte konvensjonelle påstander, laget reaksjonære filmer og skrev banale bøker. Dette var våre fiender, men de var lette å avsløre. Det var bare å peke på den posisjonen de satt i, tegne den forterpa spenningskurven de laget filmene sine etter og plukke fra hverandre den tradisjonelle retorikken deres.

Vi, derimot, hadde en overlegen analyse. Vi skjønte hva systemets forsvarere sa. Vi visste hvorfor de sa det, og kunne peke på hvordan de gjorde det. Det var ingen grunn til å tro dem, for de hvilte på en ytre form. Det var en frigjørende innsikt. Når andre fikk denne innsikten, ville de også bli fri. Trodde vi.

Mange år seinere, da jeg fikk barn på skolen, møtte jeg metakunnskapen i barnas lærebøker. Det var et sjokk. I utgangspunktet så det flott ut, for nå sto favorittbegrepene våre i læreboka. Men det var noe som ikke stemte. Barna ble slett ikke lokket til å avsløre Hollywoodfilmenes stivnete dramaturgi, for å slippe fantasien løs. I rosa tekstruter i glansete lærebøker fikk elevene beskjed om å skrive fortellinger som fulgte filmenes spenningskurve. Bare da ble de riktige. Retorikken ble slett ikke presentert som et kritisk frigjøringsverktøy. Den var banal terping på etos, logos og pathos.

Hva hadde skjedd? Noen av våre medstudenter hadde endt som norsklærere og lærebokforfattere. De hadde tilegnet seg metakunnskapen, men ikke det kritiske prosjektet. De var også konvensjonelle, og hadde oppfattet kritikken av det gamle som den nye fasiten. Den  er verre enn den gamle, fordi den låser fantasien inn i en dogmatikk som er enda mer omklamrende og autoritær. Fordi den tar i bruk metakunnskapens begreper.

Hva skal man gjøre med slikt? Satse på meta-metakunnskap, slik som denne kommentaren? Det vil nok gå enda dårligere.

Kanskje er løsningen å gå motsatt vei, og gi de som dropper ut av skolen rett: Det beste er å ha så lite med norsklærere å gjøre som overhodet mulig. Kutte ut hele greia. Begi seg ut i det ville, uregulerte språklandskapet. Der ordet er fritt.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.