2012.11.09 Kunnskap og tradisjon

Klassekampen "I dag" 09.11.2012

Her i avisen tok Asle Toje nylig til orde for å gjenreise respekten for kunnskap og tradisjon. Ideen er opplagt god når det gjelder kunnskapen. Spørsmålet er om det er lurt å kople den til tradisjonen.

En av Tojes bekymringer gjelder det multikulturelle samfunnet, som han hevder bryter ned samholdet her i landet. Da er det merkelig at han hyller tradisjonen. Hvis det er problemer med våre nye landsmenn, må det skyldes at mange kommer fra tradisjonelle samfunn, som gir reaksjonære holdninger til kjønnsroller og politikk. Problemet er heller for mye enn for lite tradisjon.

Toje skal ikke få hele ansvaret for å kople kunnskap til tradisjon, bare fordi han er konservativ. Tanken er like populær blant folk som oppfatter seg som radikale. Vi møter den stadig hos pedagogenes dannelsesprofeter. De går inn for at skolen ikke bare skal gi elevene kunnskap. Den skal gi ”dannelse”. Dannelsen skal foredle personligheten til elevene, og gjøre dem til bedre mennesker.

Dannelsen selges i ulike varianter. Dannelsesutvalget beskriver den som amerikanske universitetsidealer fra Harvard og Yale. Sånt er vanskelig å innføre på norske ungdomsskoler. I norsk hverdag består dannelsesprosjektet stort sett av at man ber elevene sitte stille, mens de følger skolens kurs i middelklassekultur.

Hvis man går dannelsesidealene etter i sømmene, ser man raskt at det dreier seg om klassebestemte kulturvarianter, som likner påfallende mye på dannelsesagentens personlige preferanser. Slike kulturelle varianter kan ikke begrunnes. De bygger på tradisjon.

Tradisjoner blir ikke opprettholdt av argumenter, men ved å støte ut de som ikke dyrker dem. Det skjer i skolen hver dag. Arbeidernes og innvandrernes barn skjønner ikke hvorfor det de lærer hjemme ikke er bra nok på skolen. De initiativrike skjønner ikke hvorfor de skal være passive. De som skjønner pensum skjønner ikke hvorfor alt må gå så sakte. Så ulike de er, strever alle med samme problem: De støtes ut av skoletradisjonen, hvor lærerne dyrker en middelmådig versjon av den norske middelklassens kultur.

Når kunnskap koples til tradisjon, er det en effektiv måte å holde den i sjakk på. Man kan lure på hvorfor så mange ønsker nettopp det. Kanskje er grunnen svært enkel: Kunnskap er tradisjonens farligste motstander. Men da må kunnskapen koples til fornuft.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.