2011.11.16 Statspostmodernismenytt

Alf Prøysen er valgt inn i Rockheims ”Hall of Fame”.

Det er en nokså spesiell heder. Prøysens musikk var gammaldansen, og forbildet var Ernst Rolf. Da rocken kom, endte han på sidelinja. Det kommenterte han mange ganger de siste åra han levde. I 1966 laget han radioserien ”Dans på sletta”, om Alf og sangerinna Evelyn Star, to musikalske attgløymer som hadde strandet på ei slette inni skauen. Med norsk tekst, reinlender og mazurka. Ungdommen hadde stukket av gårde på scooter, gikk med Beatleshår, slo tromme og sang Kiss og I love you mens de nøt moderne rusmidler.

Med glimt i øyet skildret Alf Prøysen seg selv som forbikjørt artist. Det minst rocka du kunne tenke deg.

Rockheim er et påkostet opplevelsessenter, og et ektefødt barn av Trond Giskes kulturelle visjoner. Det er plassert i ministerens hjemby, i tradisjon etter Kjell Opseth. Trondheims gamle mellager er forvandlet til mausoleum for trønderrocken. Siden langtidsopphold i et rent tregrepsmuseum ville blitt uutholdelig for både ansatte og publikum, er formålet utvidet til å favne all norsk populærmusikk. Men rocka skal det være.

Tanken bak Rockheim er å oppheve alle de distinksjonene som en gang ga de ulike musikalske strømningene mening ved å motsi hverandre, da de var levende. For å få til dette har man lagt alle de konkurrerende rytmene, harmoniene og stemmeidealene inn som råstoff i en felles digital installasjon. Resultatet er at Rockheim og Holmenkollbakken konkurrerer om å være det mest monumentale uttrykket for vår tids statsfinansierte postmodernisme. Rockheim har et fortrinn. Det blinker. Dessuten er det innendørs.

Når et hus er ferdig bygd, må det skje noe der inne. Senterledelsen drømmer at Brattørkaia ligger sentralt plassert i USA. De har snekret sin egen Hall of Fame, som skal etterlikne originalen i Cleveland, Ohio. Der har de altså stemt inn inn Alf Prøysen.

Det ligger en dyp skjebnens ironi i dette. Femti år etter at rocken skjøv vår suverene visedikter ut i mørket, slik at han måtte søke tilflukt i Barnetimen for de minste for å overleve, kommer rockens nyslåtte statsbyråkrater seilende for å låne den kulturelle kapitalen i Alf Prøysens enestående produksjon.

Prøysen var en raus mann med sans for humor. Han ville sikkert takket ja til æren. Fra drengestua visste han dessuten at den aller største komikken, det er den som oppstår helt ufrivillig.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.