2011.03.09 Fagets farer

Klassekampen "I dag" 09.03.2011

De fleste vil mene at vi er best tjent med å sette fagfolk til å løse vanskelige oppgaver. Men hva skjer når faget selv gjør yrkesutøverne mindre egnet til å ta fornuftige beslutninger? Det er ikke uvanlig.

Norske arkitekter er et godt eksempel. De har stort sett vært positive til forslaget til nytt Munchmuseum. Vinneren Herreros liker å tegne firkanta blokker med knekk på toppen. I provinshovedstaden Oslo var man begeistret for å få en kopi av et bøyd hotell i Las Palmas, med innlagt glassveranda. Dette skulle være et ”signalbygg”. Signalbygg er arkitekters ord for hus som er mye høyere enn naboens hus. I tillegg ville det signalisere at vestkantboerne hadde klart å gjenerobre Edvard Munch, samtidig som man avskar Oslos gamle arbeiderstrøk fra kontakt med fjorden. Det kalles byplanlegging.

Norske arkitekter dyrker stilbrudd, og særlig når de kan støpes i betong. I nesten femti år var det forbudt å tegne tilbygg til norske trehoteller som sto i stil med hotellet som skulle utvides. Dette kom av at arkitektene hadde feiltolket punkt 9 i det såkalte Veneziacharteret. Der beskriver UNESCO hvordan man skal restaurere historiske ruiner. Prinsippet er at dersom man gjenoppbygger en mur fra middelalderen, skal det være lett å se hvilke steiner som er nylagt, og hvilke som er gamle. Dette tolket arkitektene slik at når et hotell på Vestlandet skulle utvides, måtte tilbygget se ut som en bunker.

Veneziacharteret sier ikke noe om hoteller i dragestil, så man måtte dikte litt videre for å forsvare boksarkitekturen. Mine arkitektvenner kan fortelle hva dette nye var: Et betonghus er mer ærlig når det er firkanta. Norske arkitekter tror altså at et hus kan snakke, og at det til og med kan lyve eller snakke sant.

Den slags overtro har lett for å oppstå i fagmiljøer med svak intellektuell forankring. Journalistene holder seg også med slikt. Når de blir kritisert for en dum eller hensynsløs avgjørelse, svarer de at de har gjort en ”journalistisk vurdering”. Det betyr at de ikke vet hva de gjorde, og nekter å lytte til kritikk.

Den som leter, vil finne slike mystifikasjoner i alle fagmiljøer. Heldigvis finnes det opposisjonelle røster. Men de er som regel i mindretall, og klarer sjelden å bryte kollegenes tryllering. Derfor er det så viktig at det finnes krefter utenfor fagmiljøene, som kan  stoppe noen av utslagene av fagenes interne mytologi.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.