2010.07.27 Samnorsklandet

Klassekampen " I dag" 27.07.2010

I desember i fjor ble det oppstuss, fordi Ingerid Stenvold fikk lov til å snakket målselvdialekt i Dagsrevyen. Språkrenserne raste. Dette var et brudd på språkreglene i NRK. Der i huset skulle nyheter framføres etter skriftspråksnormen for bokmål eller nynorsk.

Etter at hun åpnet munnen ble det påfallende stille. Ingen har nemlig problemer med å forstå hva Stenvold sier.

Hvis vi ser bort fra apokopen, som er den avkortinga av trykklette endelser vi finner i de fleste dialekter nord for Dovre, ligger Målselvdialekten tett opp til nynorsken. Men Stenvold sper opp dialekten med en mengde bokmålsord, som vandrer inn fra alle bokmålskildene journalister forholder seg til. Hun snakker altså ikke ren dialekt. Men hva er det da?

Hun snakker samnorsk.

Ingerid Stenvold er et typisk eksempel på at norsk talemål utvikler seg raskt i retning av samnorsk. Denne normalen oppstår ikke ved å smelte sammen to skriftspråk gjennom byråkratiske forordninger. Den oppstår heller ikke ”på norsk folkemåls grunn”, slik samnorskideologene en gang drømte om. Den skjer direkte i folkemålet. Dialektene urbaniseres, standardiseres og regionaliseres i høyt tempo. De tar opp i seg ord som har vært bannlyst i nynorsk, på skamløst vis.

Det underlige er at den offisielle norske språkpolitikken ikke tar hensyn til dette. Den går tvert imot ut på å rendyrke to tradisjonelle skriftspråk gjennom strengere normering. Politikken for skriftspråket går altså nøyaktig motsatt vei av utviklinga i talemålet.

Årsaken kan være at det er to ulike prinsipper for språklig normering som står mot hverandre i dette spørsmålet. Det ene er nynorskens gamle kongstanke: skriftspråket skal bygge på talemålet. Det andre er riksmålsbevegelsens ide om at talemålet er mindreverdig. Det er den skriftlige språktradisjonen som skal styre.

Det er liten tvil om at nynorskens ide er den mest demokratiske. Men språkpolitikerne har latt seg forføre inn i riksmålsbevegelsens skriftspråkorienterte tankegang. De drømmer om å beskytte de etablerte normene mot tidas ekstremt raske språkendringer.

Innbyggerne i vårt språksplittete rike er i full gang med å gjøre Norge til et samnorskland. Men språkpolitikerne følger ikke med i det som skjer i talemålet. De satser i stedet på å bevare to skriftspråknormaler, ut fra en konserverende, udemokratisk tankegang. Det er en underlig form for strutsepolitikk.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.