2008.10.22 Journalistkitsch

Journalistkitsch

Klassekampen ”i dag” 22.10. 2008


Ambulansesaken fra Sofienbergparken har gått i reprise, etter at A-magasinet trykket Kjetil S. Østlis store artikkel om ambulansesjåføren Erik Schjenken. Den er verd et nærmere studium. Østli er stjernejournalist, og prisbelønt for sin skrivekunst. I artikkelen er det heller ikke vanskelig å finne igjen pensumet fra all verdens skrivekurs: Tydelig hovedperson, skildringer, treffende detaljer, kontraster og temposkift. Men blir skriftstykket godt av den grunn?

I journalistikken er det viktig med fokus, og i dette tilfellet faller journalistens fokus fullstendig sammen med kildens: De snakker bort avvisningen, som er en skandale uansett hvordan man forstår den. Målet er å dementere rasismebeskyldningene. Som kjent stammer de fra Ali Farahs familie. Som fornærmet i saken var de i sin fulle rett til å tolke episoden som rasistisk. Men det trenger ikke bety at de har rett.

En av oppgavene til en fri og kritisk presse er å gå slike beskyldninger etter i sømmene.  Det har ikke pressen gjort i denne saken. Det har ikke manglet anledninger. Av fem offentlige granskingsuttalelser har tre avvist at motivet var rasistisk. To trekker rasisme inn som en mulighet, uten noen sikker konklusjon. Hvis Schjenken føler seg stemplet, kan årsaken umulig være disse uttalelsene.

Mediene og en del politikere har derimot markedsført rasismebeskyldningene uten motforestillinger. Østli forteller hvordan dette forfulgte ambulansesjåføren helt inn i vedkassa på hytta. Men går Østli selv inn og analyserer de mekanismene i pressen som brakte dem dit? 

Svaret er nei. Østli viker unna det mest brennbare punktet i sin egen historie. Er han redd for ikke å engasjere sterke nok følelser hvis han begynner å analysere? Eller er Østli rett og slett redd for kollegenes vrede?

Ali Farah svelget som kjent agnet med krok og søkke, og lot seg lokke til å torpedere sine egne argumenter i en kronikk i Ny Tid. Dermed fikk Schjenken revansj, og A-magasinet hadde markert seg som synlig aktør i offentligheten.

Artikkelen som snudde saken er tvilsom, fordi den skjøv pressens unnlatelsessynder inn i mørket. Østlis framstilling var rett og slett et stykke melodramatisk kitsch, hvor dårlig tenkning ble kamuflert ved hjelp av språklig pynt. Vårt journalistiske miljø hyller slike tekster som skrivekunst. De burde heller regnes som et faglig problem.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.