2006.12.08 Den onde gleden

Den onde gleden

Klassekampen 08.12.2006

I desember flommer postkassa over av personlige brev fra organisasjoner jeg knapt har hørt om. Den daglige nisjeavisen må ristes tom for gule giroer før jeg tar den inn. Det er tid for veldedighet. Kreftens gåte skal løses, barn vaksineres og regnskogen reddes. Av en eller annen grunn må alt dette skje før jul. 

I slike tider gjelder det å passe på som en smed foran nettbanken, så man ikke gir milde gaver i ren vanvare. Det kan nemlig føre til giverglede og god samvittighet. Kanskje er det en personlig særhet, men jeg mener faktisk at giverglede fra veldedighet er noe av det mest amoralske man kan holde seg med her i verden. 

Veldedighet er godhet gitt ovenfra. Den opphever ikke ulikheten, men bekrefter hvem som står øverst og hvem som står nederst. Det gjør givergleden til en ond glede. Den gir giveren en god følelse, selv om han ikke forsøker å fjerne lidelsens årsak. 

Derfor må jeg alltid gå en ekstra lang skogstur når NRK avholder sin innsamlingsaksjon om høsten. Jeg vil ikke bade et helt døgn i norsk selvgodhet. 

Det eneste som ikke er tragisk i nødbransjen er forpliktende millionbidrag over statsbudsjettet. 

Men kan ikke en slik holdning bli et skalkeskjul for likegyldighet og egoisme? Aidsofrene og gatebarna får det ikke bedre av at jeg går tur. Selvfølgelig er det nødvendig med politisk endring. Men hva skal den opposisjonelle gjøre når han må innse sin egen avmakt, og verden fortsetter å produsere lidelse? Tilværelsen er slett ikke slik Klassekampens skribenter ønsker at den var.

Det gjelder å finne en nødløsning, i alle betydninger av ordet. Banken kan få sitt triste oppdrag: å sende et fast beløp til en hjelpeorganisasjon som er i stand til å tenke langsiktig. Det har i det minste et preg av fast forpliktelse. Pengestrømmen blir uavhengig av TV-dekningen. Og man merker det bare når man skriver selvangivelsen. 

Dessverre har slike organisasjoner en tendens til å sende ut en slags moderne misjonsaviser, med bilder av glade barn med store, brune øyne. De er visst nødvendige for å motivere giverne. Men det er nettopp denne typen motivasjon som er problemet! 

Selv klarer jeg aldri å åpne sånne trykksaker. De ender i papircontaineren, sammen med tiggergiroene. Gleden i mitt liv skal ikke stamme fra andres ulykke. Så dypt vil jeg ikke synke. 

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.