2006.11.08 Trist selskap

Trist selskap

Klassekampen 08.11.2006

Nylig var jeg både i familieselskap og femtiårslag. Begge deler var en blandet fornøyelse. Men denne gangen var det ikke kakene som var problemet. Det var ungdommen. 

I begge selskapene satt det en nittenåring i sofaen. Med hvalpefett og kviser. Fulle av energi. Klar til å stikke, som nittenåringer alltid har vært. Men hvor var det de ville? 

På mitt høflige spørsmål mumlet begge to fram sine framtidsplaner: å komme til henholdsvis Garnisonen i Sør-Varanger og Jegerkorpset. Jeg ble stum. I min tid gjorde vi hva som helst for å slippe militæret. I dag må man anstrenge seg for ikke å dimme. Disse flinke gutta søker seg dit frivillig. Hvordan var det mulig? 

Svaret er selvfølgelig at forsvaret gir dem en utfordring. Begge to har levd i beskyttende institusjoner fra før de kunne gå: Barnehage, SFO, barneskole, ungdomsskole, videregående. Nå skulle de vri seg ut av pedagogenes omfavnelse, og vekk fra dataspillenes kolonisering av kropp, hode og fritid.

Et opphold i Norges moderniserte hær byr faktisk på et alternativ til Gameboy-kulturen. Som grensevakt ved Schengens østgrense får du noe igjen for å være i form. Du lærer å overleve i femti kuldegrader, og brakkesjuke får du knapt tid til å utvikle. Jegerkorpset jakter heller ikke på digitale gullmynter. Forsvaret tilbyr noe så sjeldent som muligheten til å oppleve at du mestrer tilværelsen, selv om du er tjue.

Problemet ligger ikke i at gutta vil ut. Det ligger der de havner. I disse krevende militæravdelingene er vervingspresset knallhardt. Det er jo ingen vits i å utdanne elitesoldater for å sende dem tilbake til skolebenken. Har du vervet deg, har du tatt det første skrittet mot slagmarken. Selv den mest moderne soldat er ikke mer enn et maktesløst, politisk instrument for andre. Klar til å ofres, som en bonde i USAs geopolitiske sjakkspill.  For Norge fungerer NATOs kriger som showroom, dit vi må sende tropper for å vise lojalitet, for å fortjene storebrors støtte. 

Hva slags samfunn er det vi har skapt, når ungdommer som har vokst opp i trygghet, med alle verdens muligheter, ikke ser dette? Hvorfor risikerer de døden, eller livslange nevroser, bare for å møte en utfordring? Og hvorfor er det sosialt umulig å diskutere slike spørsmål i et familieselskap? 

Jeg vet ikke. Men aldri har det vært tristere å reise hjem fra fest.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.