2006.09.22 Jenteskravling og mandig analyse

Jenteskravling og mandig analyse

Klassekampen 

22.09.2006

Jeg har mottatt tidsskriftet Samtiden, som har fått ny redaktør. Cathrine Sandnes vier sitt første nummer til å dykke ned i den intellektuelle middelklassens politiske tafatthet. Hun kommer opp til overflaten med en miks av selvopptatt medieskravling blant de intellektuelle, og framgang for Fremskrittspartiet hos alle andre. Det som kjent en viss sammenheng mellom disse to tingene. Og bakom synger avindustrialiseringen. 

Slett ikke dumt sett. Til å begynne med er det også en fornøyelse å lese Zadie Smiths essay om jentefjolleri, fint å flyte gjennom Gudmund Hernes’ analyse av Fremskrittspartiet, og helt greit å bli med Frode Grytten til det tapte Odda enda en gang. 

Men nummeret har samme virkning som for mye grøt: Man blir plutselig veldig mett, og deretter fryktelig søvnig.

Årsaken er at innholdet er ytterst tradisjonelt. Som alltid viser tradisjonalismen seg tydeligst i kjønnsrollene. I Sandnes’ samtid er det slik at jentene prater om det ubetydelige, som øyenskygge, skravlekultur og medieskummet i Memo og Ny Tid. Mennene derimot, analyserer det vesentlige i verden: næringspolitikk, valgresultater og justismord. Scenen kunne vært hentet fra Kiellands Novelletter, skrevet i 1879. Kjønnsdelingen er neppe tilfeldig. I redaktørens eget intervju med Finn Lied underordner den snille jenta seg patriarken fullstendig, og opphøyer den gamle teknokraten fra Arbeiderpartiets høyrefløy til politisk vismann med profetiske nådegaver. Bare fordi han vil ha nasjonal styring i industripolitikken. 

Et tidsskrift er et sammensatt tegn. Denne gangen er det ikke vanskelig å tolke Samtiden som symptom: Den intellektuelle, radikale venstrefløyen i Norge, som selvfølgelig omfatter tidsskriftet selv, ligger på sotteseng og utånder, fullstendig tømt for ideer. Kåre Verpe har alt undertegnet dødsattesten. Arvingene oppfordres til å oppsøke Haakon Lie for å kjøre femtiåra i reprise. 

Hvis en eller annen ønsker å skape litt uro i begravelsen, vil jeg anbefale å sette i scene en solid dose kjønnsforvirring: Hva om Lena Lindgren  en gang ble bedt om å skrive om fiskeripolitikk? Gudmund Hernes’ viltre fabuleringer om ansiktsløftning som utopi ville helt sikkert også bli en godbit. 

Tipsene er gratis, og kan tas med hjem av alle etter middagsluren.

 

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.