2005.07.25 Alf, Woody og Violeta

Alf, Woody og Violeta

Klassekampen 25.07.2005

Blåklokka blomstrer, og mange har satt seg på spellmannsteinen ved Prøysenstua for å feire Prøysens bursdag. Det har de all grunn til. Men den som vil forstå Prøysens virkelige format bør holde seg langt unna Hedmarken. Jeg vil heller anbefale å reise til Oklahoma, der Woody Guthrie ble født. Eller til Santiago i Chile, der Violeta Parra skjøt seg i det tomme kultursentret sitt. Det var startskuddet til den chilenske sangrevolusjonen.

Hvis vi ser bort fra geografien, levde Woody, Alf og Violeta påfallende like liv. De var jevngamle, født i 1912, 1914 og 1917. De var allsidige begavelser, med anlegg for tegning, musikk og litteratur. De døde for tidlig. Violeta og Woody i 1967, Alf i 1970. Alle tre var sine hjemlands store sangpoeter. 

Woodys innflytelse kjenner alle. Uten ham ingen Dylan. Uten Dylan ingen eksperimenterende John Lennon. Vi ville neppe hatt intelligent, hvit popmusikk i den vestlige verden. 

Violeta skrev ”Jeg vil takke livet”. Men hun var noe langt mer enn en gråtekone for svenske sosialdemokrater. Hun var et poetisk tordenvær. Hennes sanger er sårbare, fulle av aggresjon og de vakreste bilder. Sangen hennes låt som en liten, insisterende sirkelsag. Den skjærer seg rett inn i hjertet, hvis du da har et hjerte. Ingen har skildret kjærlighetens mørke som Violeta. 

Alf Prøysen er en ekte blodsbror av disse internasjonale gigantene. Vel reiste han ikke så mye, men for poeter er det den indre reisen som teller. Som dem levde han i skjæringspunktet mellom en sterk tradisjonskultur og det framvoksende mediesamfunnet. Som dem var han raus med sitt litterære talent, og fylte en nedvurdert, folkelig kulturform med ekte poesi. Som dem levde han i grenselandet til den organiserte arbeiderbevegelsen. Som dem sprengte han alle politiske skjemaer. Som dem endret han de kulturelle referansene til et helt folk. 

Hvis det finnes en himmel, tror jeg ikke alle tre slapp inn. Men hvis gudene skulle vise seg å være like rause som poetene, ser jeg dem for meg på en enkel, himmelsk kafe: Den maniske Violeta tvinger stordanseren Alf ut på gulvet enda en gang, for å lære ham å danse cueca. Woody sitter i bandet med et skjevt smil, og prøver forgjeves å henge med i rytmen. 

Inne i hjørnet, i skyggen, sitter Robert Burns over sin haggis. Og smiler fornøyd.



 

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.